Derfor er jeg stolt

Foto: AUF i Rogaland

Det er med stolthet jeg tenker tilbake på helgen som var. Det er med stolthet jeg tenker på verdens beste ungdomsorganisasjon, som beviser igjen og igjen at vi reiser oss sterkere enn noensinne. Det er med stolthet jeg nå kan si at jeg for alvor skjønner betydningen av Eskil Pedersens velvalgte ord rett etter 22. juli: “Han tok noen av de vakreste rosene våre, men han kan ikke stanse våren”.

F.v. : Emilie Bersaas, Ole Martin Juul Slyngstadli, Andreas Bjelland Eriksen.

Eskil Pedersen, sammen med Åsmund Aukrust og Tonje Brenna  har loset oss igjennom denne krisen med sin ro og verdighet – og funnet fram det beste i oss alle med sine gode ord og sin trygge fremtreden. De er det jeg vil våge å kalle AUFs livbøye. De er sterke, varme og sprer om seg med kjærlighet. Etterlater seg aldri tvil om at de er der for oss. De reiser rundt, fra lokallag til lokallag, og gir av seg selv hele tiden. Slike ledere vil unge AUF ha!

Fredagen gikk med til å pakke mens gullrekka levde sitt eget liv i bakgrunnen. Jeg var kjempespent på dette årsmøtet. Både fordi vi visste at oppmøtet skulle bli større enn noensinne før i Rogaland, og fordi vi hadde mange nye medlemmer. Mange av dem veldig unge – de yngste 13 år. Jeg var spent på om dette årsmøtet ville gi dem samme mersmaken som jeg fikk av møtene i AUF som fersk. Jeg var spent på om de ville føle seg like sett og ivaretatt som jeg selv følte meg, og hva som skulle bli det viktigste temaet – det store samtaleemnet. Der må jeg legge til at både for/imot EU og klima/miljø knivet om førsteplassen.

Etter registrering, håndtrykk, klemmer, bagasjeløfting, kaffe og kos, var det duket for åpningstalen. Den var det, tradisjonen tro, vår daværende leder som avholdt. Andreas Bjelland Eriksen engasjerte med ord, som han alltid gjør. Vi ønsket velkommen våre nye, takket de aktive og mintes våre falne kamerater med ett minutts stillhet og gode ord. Vi vil aldri glemme dere. Andreas Bjelland Eriksen poengterte at vi alle hadde hatt en tøff sommer – men at vi hadde hatt en høst som også inneholdt mange gode øyeblikk. Han meddelte oss også i åpningstalen at han ikke ville stille til gjenvalg som leder for AUF i Rogaland. Han har vært en god leder. En trygg bauta i så umenneskelig tøffe tider. En standhaftig kamerat med meningers mot, og en mentor for meg da jeg var som ferskest. Du kommer til å nå så langt du bare vil, Andreas!

Storfint besøk fra hovedstaden var Eskil Pedersen og Tonje Brenna, som begge to holdt forrykende kjekke taler. Eskil Pedersens tale finner dere her,- en appell om miljø og klima, noe jeg var veldig glad for. Det er på tide at vi unge engasjerer oss mer for miljøet. Cecilie Bjelland engasjerer og leverer alltid. Hun appellerte i stor grad til oss unge – spurte om vi forstod hvor viktige vi var. At vi skulle være steinen i skoen til AP. Cecilie er morsom, varm og engasjert når hun snakker. Og det smitter. Hun forstår ungdommen, og beholder en naturlig kunnskapsmessig autoritet samtidig som man ofte kan føle talene hennes som en dialog. En god kombinasjon. Hun er god å høre på. Eirin Kristin Sund kom inn som en energibunt med humor, friske innspill og morsomme metaforer. Sårt tiltrengt etter en hel dag på en stol. Også her var miljø og klima sentrale temaer. Hilde Firman Fjellså ga oss fakta som i seg selv gir oss god grunn til å engasjere oss, og som er gode verktøy for eksempel i debatt om arbeidsliv. Visste du for eksempel at vi uten Arbeiderbevegelsen kunne risikert å jobbe 18 timer i døgnet?

Stemmegivning på gang.

Det aller, aller fineste var nok alle talerstoldebutene. Hele 79 innlegg fant sted under årsmøtet! Det var herlig forfriskende å se folk helt nede i trettenårsalderen stå foran alle oss og snakke om noe de brant for. Jeg hadde aldri gjort noe sånt da jeg selv var fjorten, knapt nok som attenåring. Og det kom virkelig mange gode innlegg. Noen brakte temaet tvangsekteskap på banen, noen snakket om lokal samferdsel mens andre tok for seg yrkespolitikken. Disse innspillene ble så forskriftsmessig notert, og behandlet gjennom en lang kveld og litt utover natta av ulike komitèer som var satt ned – før de på søndagen skulle stemmes over. Det hele er en veldig ryddig og oversiktelig prosess, og med et sekretariat som bare kan sies å være fantastisk dyktige, gikk selve prosessen lekende lett.

Til og med rundt lunsjbordet gikk det varmt da det ble snakk om asylpolitikk og papirløse innvandrere. Jeg er imponert over ferskingene i AUF, som tør å reise alene til et sted med bare ukjent ungdom, som våger å vie en hel helg til politikk og som tør å si meningene sine foran rundt hundre andre mennesker. Tenk at de tør! Tenk at de er så engasjerte! Der skulle de vært, de som sier at ungdom i dag er uengasjerte og late. Til og med i skrivende stund blir jeg rørt når jeg ser for meg disse ungdommene.

Som over middels engasjert i sosiale medier og en aktiv bruk av disse, var det med glede jeg kunne observere kontinuerlige “tweets” og statusoppdateringer på Facebook fra mange av de som deltok i helgen. Jeg tror på bruk av sosiale medier, spesielt for oss folkevalgte. Jeg tror også at det er viktig å benytte seg av Twitter og Facebook spesielt når vi befinner oss på samlinger, møter o.l. i politisk øyemed. Videre følger tre kulepunkter jeg har lånt fra musikkguru og ekspert på sosiale medier, Øyvind Berekvam:

• Viktig at politikken blir “ufarliggjort”. Tvitring senker terskelen for deltakelse.
• Dersom unge ikke får lov å være unge også i bystyret er det ingen vits i  ha dem der.
• Det skaper mer engasjement og er bra for demokratiet.

Lisa Irene Johansen Aasbø danser/taler/parodierer. Et friskt innslag.

Men i tillegg til å være en sosial berikelse og en spennende opplevelse, er årsmøtet også (og kanskje først og fremst) et politisk verksted. Det er et sted hvor man kan få programfestet noe som startet som en liten idè. Det er et sted hvor alle har tale-og-forslagsrett, og hvor alle har en lik sjanse til å få gjennomslag for sine personlige hjertesaker. Kort sagt en viktig, og riktig, demokratisk prosess. Jeg er strålende fornøyd med det som ble bestemt i helgen.

Sist, men ikke minst vil jeg berømme alle de som deltok på årsmøtet.Arrangementer i forbindelse med AUF er alkoholfri. Det er det også mye annet som er, men det er ikke uvanlig at noen likevel ser sitt snitt til å teste grenser. Jeg blir stolt når jeg kan si, med hånda på hjertet, at ingen rørte alkohol den helga. Vi drakk brus, vann og kaffe – og var fornøyd med det. Likevel var det sosiale samværet på topp under hele arrangementet – selv når vi satt til langt på natt for å jobbe med politiske manifester. Det er rørende å se så mye omsorg for hverandre, og ungdom som har det gøy sammen og oppfører seg eksemplarisk. Det er en balanse ungdommen ofte blir kritisert for ikke å ha. Vel; AUFs årsmøte 2012 proved them wrong!

Det jeg kanskje synes er aller mest imponerende, og som bør gi oss alle stor tro på fremtiden, er at alle AUF-arrangementer arrangeres av ungdommer. Hele denne helga ble arrangert av utelukkende ungdommer, for nittisju andre ungdommer. Og alt gikk helt knirkefritt. Vår fantastiske fylkessekretær Emilie Bersaas hadde hele kontrollen og litt til. Ikke forstår jeg hva hun er laget av, men det er med stolthet og litt hjertesukk at vi gir henne fra oss til AUF sentralt som politisk rådgiver, nå når de har oppdaget hvilket fantastisk talent hun er. Ingen kan organisere som Emilie. Ingen kan ta utfordringer på strak arm som Emilie. Sist, men ikke minst: Ingen kan sjefe som Emilie, og fortsatt få alle til å le. Vi kommer til å savne henne. Det er jaggu godt det går fly.

Nå har AUF i Rogaland fått ny giv og flere viktige politiske saker å jobbe videre med. Vi har også fått en ny leder, Ole Martin Juul Slyngstadli – en flott ung kar med masse pågangsmot og mye å gi. Jeg gleder meg til å sitte sammen med han og alle de andre flinke, fine AUFerne i fylkesstyret det neste året. For en ting er sikkert: AUF er sterke, selvstendige og modige. Vi er steinen i skoen til AP, og tar det ansvaret på alvor. Vi er klar for et liv i kamp for det vi tror på.

Ny fylkesleder

Ole Martin Juul Slyngstadli er valgt til ny leder av AUF Rogaland. Foto: Marius Vervik

Skrevet av:
RASMUS ANKER SOMMERSETH RA

I helgen hadde AUF i Rogaland årsmøte på Rica Airport Hotel. Her ble politikk heftig debattert, og gode vedtak ble fattet.

De viktigste vedtakene var:

Ja til bussvei, noe som betyr nei til bybane på nåværende tidspunkt.

Ja til lyntig.

Det ble også vedtatt et nærings- og samferdselsmanifest, og et asyl- og integreringsmanifest.

Leder gjennom halvannet år, Andreas Bjelland Eriksen (fylkestingsrepresentant), gikk av.

Dette førte til valg av nytt fylkesstyre som ser ut som følgende:

Ole Martin Juul Slyngstadli, fylkesleder

Margrethe Beathe Rosbach, politisk nestleder

Jakob Bjelland Eriksen, Organisatorisk nestleder

Andreas Tharaldsen

Frida Ripland Moberg

Sindre Anfindsen Sandal

Marta Svendsen

Maren Østbø

Kjell Inge Meling

William Leiro Olsen

Studieleder med tale og forslagsrett i fylkesstyret: Håkon Roalsø

Kirken og ytringsfriheten

Foto: Kent Skibstad

Jeg trodde pietismen hadde sitt hovedkvarter på det mørke vestland blant kyr og bedehus, men…:

“Gud er historiens Gud. Ingenting skjer tilfeldig. Derfor må vi være åpne for den tanke at det kan være en sammenheng mellom Utøya og den politikk Norge fører overfor Israel.” – Per Haakonsen, foredragsholder og forfatter, på foredrag i Sarpsborg Krf nylig.

Min barnetro har alltid basert seg på Guds godhet. At Gud er rettferdig, og den snilleste av de snille. For meg har Gud vært en relativt perifer skikkelse, nøytral for alle politiske synspunkter. En slags hellig, diffus skikkelse som dukker opp der folk ønsker det mest.  Selv om jeg synes det gjør inderlig vondt å høre Haakonsen si dette, setter jeg stor pris på at han tør. For uten at han hadde ytret disse tankene, ville vi ikke fått debatt rundt dem. Og de gale tankene ville versert i det miljøet der i Sarpsborg. I og med at det blir debatt rundt dette, får også medlemmene i Sarpsborg Krf et mer nyansert syn på saken. Så igjen; hurra for ytringsfriheten!

Spør jeg en kristen om hvorfor barn sulter i Afrika hvis det finnes en Gud, er det høyst sannsynlig at jeg får dette svaret: “Guds veier er uransakelige”; oversatt til engelsk som “God works in mysterious ways”. Men hvis Guds veier er så uransakelige at ingen av oss forstår dem, at han blir så usynlig at vi tør å tillegge ham slike handlinger, da er det noe alvorlig galt, tror jeg. Haakonsen, og Sarpsborg Krfs leder, fremstiller her sin Gud som en slags bøddel. Vi kan få holdninger ut fra de kristne verdiene, men handlingene er det jo vi selv som utøver. Jeg tror faktisk ikke at Gud bedriver avstraffelse – og jeg tror også at det er farlig å tillegge ham denne rollen, kanskje spesielt med tanke på våre barn og unge som ferdes i kristne miljøer. Det må jo være direkte skadelig for et barn å tro på en sånn Gud.

Noe annet som slår meg når jeg igjen og igjen leser denne uttalelsen, er kontrastene i samfunnet vårt. For om en muslim hadde sagt noe lignende, ville det blitt rabalder. Om en muslim hadde sagt at Utøya var Allahs straffemetode, hadde konsekvensen blitt demonstrasjoner, en mengde uttalelser i media,- og det hele hadde mest sannsynlig endt i nok en debatt om “den farlige religionen islam”. Jeg tenker som så at det ikke er islam i seg selv som er farlig, men menneskene som tolker og utøver den. Det samme gjelder nok også innenfor kristendommen – og alle de andre religionene vi har i verden. I dette tilfellet tillegger de to Gud meninger og egenskaper som jeg tviler på at det er hold i noe sted. Dette har aldri jeg lært om på søndagsskolen (jeg fikk altså fem stjerner på kortet mitt. Haha.).

Jeg stiller også spørsmål ved om Gud egentlig er så politisk engasjert. Jeg vet ikke hvem han synes mest synd på; palestinerne som hver dag mister noen de er glade i, som sulter og blir utsatt for forferdelige handlinger, eller israelerne som… Ja. Nå skal ikke jeg si at jeg har sett ham gå med palestinaskjerf heller, altså, men poenget mitt er at jeg vil bort fra denne salige blandingen av politikk og religion. De to har virkelig ingenting med hverandre å gjøre, etter mitt vett.

Krfs leder, Knut Arild Hareide, sitter i Stortingets 22. juli-komitè. Som leder. Han gjør en strålende jobb. Han gjør en varm og god figur, og jeg ble glad da jeg så at han tar avstand fra det Haakonsen sa. At han var raskt ute med å avkrefte at dette var noe Krf i sin helhet stod for. Bare dette i seg selv viser hvordan vi mennesker tar religionen vår, og Guden vår, og former dem slik vi selv ønsker. Etter våre egne erfaringer, og vårt eget miljø. Samfunnsdebatten er utrolig viktig her. Det er viktig å få fram alle kontrastene i denne diskusjonen. Men når èn person uttaler seg så bombastisk om en så grusom handling, er det viktig for meg som AUFer at noen fra “samme leir” tar avstand. Takk, Hareide.

Jeg tror at om Gud fikk velge, ville han ha vært sosialdemokrat. Kan det være noen tvil om det? Han ville ihvertfall ikke vært medlem av Sarpsborg Krf. Til det er han åpenbart alt for god. Kanskje sitter han der oppe og gremmes, mens han nyser litt i palestinaskjerfet sitt av influensaen som har nådd oss alle på denne tida.

Min Gud er god, glad i kaffe og sosialdemokrat. Min Gud ser at han har gitt oss verktøy igjennom våre kompliserte sinn, men også han har sine begrensninger (bare tenk for en vanskelig jobb han har…).  Vi mennesker må selv ta ansvar for våre handlinger. Min Gud vil det beste for alle mennesker, og sørget med resten av oss den 22. juli – og vil slett ikke frata Anders Behring Breivik ansvaret for handlingene han selv utførte så kaldt.Det er min Gud. Heldigvis velger vi selv hvem vi vil tro på.

Da folkeskikken brast

Foto: Kent Skibstad

Ytringsfriheten er vår tids kanskje mest komplekse selvfølge. Et folkelig verktøy med rot i demokratiet. Eller lager det rot i demokratiet?

Nei. Selvsagt ikke. Derimot kan diskusjonene rundt lage rot.  Vi lever i en tid og et samfunn der det lages nærmest euforiske datamaskiner, hvor internettet er allemannseie, eller i alle fall bør være det, hvor iPaden snart er like vanlig på kjøkkenbordet som kaffekoppen og hvor vi har nettavisene med oss i lomma til enhver tid. Det er lett å uttale seg. Lett å mene. Og vi er mange som benytter oss av den muligheten og de rettighetene vi har til å ytre oss. Men med denne nesten uforbeholdne retten vi har til å si høyt hva vi tenker, føler eller mener, kommer det diskusjoner og spørsmål.

Det blir litt sånn at jeg må se meg over skulderen fem ganger før jeg poster noe som helst. Presset er der, i det skjulte. Her en dag spurte en kompis meg om jeg virkelig var blitt så politisk korrekt at jeg ikke kunne si hva jeg mente lenger. Jeg spør meg selv om det ganske ofte, faktisk, så det var ikke et overraskende spørsmål. Svaret jeg er kommet fram til er nei, forresten. Fordi det finnes et skille mellom ektefølt respekt for andre mennesker og det å være politisk korrekt. Jeg tror ikke jeg har krysset over enda. Samtidig tror jeg ikke det er så vanskelig å være såkalt “politisk korrekt” hvis man har et oppegående syn på sine medmennesker. Jeg tror heller ikke at det å være “politisk korrekt” er negativt, selv om betegnelsen kanskje er det.

Er vi blitt så opptatt av å være politiske korrekte i våre uttalelser, at vi ikke lenger kan si hva vi mener? Tør vi ikke benytte oss av ytringsfriheten vår på samme måten? Er vi så redde for å si feil, at vi heller tier stille? Mange av våre toppolitikeres taler i dag er så velartikulerte, fabrikkerte og korrekte at de mister helt sin styrke – og kanskje sin troverdighet. Mange av talene deres er dørgende kjedelige, forteller oss om problemer vi har visst om lenge og at de har lyst til å gjøre noe med det. That’s it. Og det forteller ihvertfall ikke meg mer enn jeg visste fra før. Og ytrer de de faktiske meningene sine i disse talene? Jeg mener at man som politiker eller annen offentlig person ikke bare har en ytringsfrihet – men man har et ytringsansvar. Man må, slik jeg ser det, ytre sine faktiske meninger slik de gjorde før de fikk stillingen sin. Ytringsansvar er, tenker jeg, ansvar for å bruke makten sin til å si det man mener – og dermed også formidle til de som måtte lese/se/høre at det er fint å mene høyt. Alle har dette ansvaret, men politikere og andre offentlige personer bør gå i bresjen her.

Varaordfører i Sandnes, Pål Morten Borgli (Frp) bruker sin ytringsfrihet til mye “løye”. Borgli burde kanskje snarlig gå til innkjøp av en ordbok – for det hender at det plumper ut de mest unødvendige ord og fraser i disse meningsytringene. Jeg er i tvil om han skjønner betydningen av alle selv. I tillegg tror jeg han hviler seg på floskelen om at “all PR er god PR”. Jeg vet ikke om det er en tanke som fungerer i lengden; men uansett. Tidligere denne uken la han gullegget da han presterte å kalle ulovlige innvandrere for “skadedyr” i sin status på Facebook. Et ord med rot i ett av historiens verste kapitler. Når han da blir oppringt av journalistene, sier han at han har rett på respekt for ytringsfriheten sin. Men er det slik at vi ene og alene eier ytringsfriheten? Eier jeg min egen ytringsfrihet, helt uforbeholdent – no questions asked? Kan jeg si akkurat hva jeg vil? Kan jeg støte hvem jeg vil, og  deretter unnskylde meg med min rett til å ytre meg? Hvor går grensen?

Selv om sosiale medier gir oss alle en stemme i dag, gjør den også sitt til at ytringsfriheten kanskje betones mer som en dialog enn en monolog. Det er ikke lenger èn som mener, og som ytrer det, men det er reaksjonene i kjølvannet av en eventuell kontroversiell uttalelse som setter ytringsfriheten på prøve. Twitter og Facebook fikk virkelig kjørt seg da Plumbos vokalist kalte Madcon for “Mokkamenn” på den direktesendte og prestisjetunge Spellemannutdelingen. Det synes jeg er bra. Jeg mener at dette vitner om en befolkning som er seg sine ytringer bevisst, som stiller seg kritiske til – og som tør å ta debatten – rundt andres. Det som er foruroligende ved uttalelsen til Plumbovokalisten er ikke nødvendigvis ordvalget, men at dette kom så spontant at man kan ta for gitt at det var hans første tanke om Madcon da han så dem. Han så ikke forbi fargen, og da er noe alvorlig galt i menneskesynet hans. Vi må gjerne reagere på alt skriket etter dette, men min første tanke er at det er bra at vi reagerer på slike ytringer. Den dagen vi ikke slår ned på denslags kallenavn, har ytringsfriheten gått for langt. Større bruk av ytringsfriheten må ikke komme på bekostning av kampen mot rasisme.

Den dagen internett ble allemannseie, og sosiale medier var noe alle visste hva var, skjedde det en stor forandring, tror jeg. For nå har vi ikke bare muligheten til å ytre meningene våre til et større publikum,  men også til å skape allianser. Vi finner våre meningsfeller via nettet, og møter akseptanse for synspunktene våre. Dette kan svinge begge veier. Kanskje kan den ytterste konsekvensen av små, skjulte allianser i fora på nettet være fatal. Alle har Facebook – og fram gror hatet? Kanskje sprer også kriminalitet av ulik karakter seg fortere på internett og sosiale medier. Da tenker jeg at vi må være vårt ansvar bevisst – at vi må ta den jobben det er å være digitale nabokjerringer av og til. For per i dag tror jeg at ytringsfriheten benyttes oftere som en unnskyldning enn som en forklaring. Kanskje er Plumbovokalisten rasist, kanskje ikke. Men tankegangen er der, og den ligger synlig utenpå nå. Og det er tross alt våre gode, kjappe reaksjoner over flere år på slike ytringer som har gjort at vi er kommet så langt. Vi er faktisk kommet så langt at vi diskuterer om det er på tide å la være. Å la inkjevetta kallenavn fare.

Norge har lenge vært en stor bidragsyter i kampen for ytringsfriheten. Både på internasjonalt – og – kommuneplan jobbes det med å sikre alle en lik rett til å ytre seg. I Stavanger, nærmere bestemt på Sølvberget, har vi Kapittel. En litteraturfestival som går i bresjen for å fremme ytringsfriheten. Det gjennomgående temaet på festivalen er ytringsfriheten. Dette bevisstgjør folk, og i kombinasjon med litteratur fra alle verdenshjørner blir det straks enda mer spennende. For dette er et tema som opptar folk flest, og jeg håper aldri at denutviklingen stagnerer.

Hurra for ytringsfriheten, og måtte den alltid stå oss bi. Og det er ikke minst viktig at alle bruker sin ytringsfrihet for å skape en god, kontrastfylt og spennende debatt. Bare slik kan vi utvide hverandres perspektiv og komme frem til løsninger. Men den bør aldri, og jeg mener aldri, være en unnskyldning for å glemme vanlig folkeskikk.

Derfor har eg ikkje nyttårsforsett

Foto:Kent Skibstad

Det er 1. januar. Me er på veg til å kome oss ut av jôlemat-og-nyttårskalkunkomaen. Mange av oss ser på eit nytt år som ein ny start. Mange av oss brukar faktisk heile romjôla til å tenkje ut nye mål å setje oss. Aller helst skal dei gå på tvers av oss sjølv.

Me kastar sigarettpakken ut vindauget, hiv chipsposen i omnen, samstundes som me bedyrar at me aldri skal drikke Cola meir og i alle fall ikkje ete sjokolade. Ikkje skal me sjå på TV meir enn ein halvtime per dag, og i alle fall ikkje bruka så mykje tid på Facebook og Twitter som til dømes eg gjer. Ungane skal sykle til skulen, me skal sykle til jobb, matpakkane skal vere eit samansurium av gult og grønt, kaffien skal ut av huset, pengane skal planleggast nøye, og me skal planlegge kvart skritt me tar i løpet av ein dag enno litt betre. Me skal ikkje snakke stygt til familiemedlemer, raudvinsutskjelle vener, slåss i fylla, krangle med ungane eller skrike av frustrasjon nokonsinne meir. Eg praktiserar ikkje sånt lenger. Eg har innsett at nyttårsforsetta, i tillegg til å vere ein graverande demotivasjonsfaktor, òg er eit symbol på noko eg ikkje trur på. Mange av oss er kanskje så opptatt med å bli betre, eller best, at me gløymar å laga vår eigen definisjon på det ordet: “betre”. I staden for går me altså inn i det nye året med forknytte skuldre og ein tanke om at alt skal bli godt og me likeså dersom me klarar å gjennomføre dette.

For meg er nyttårsforsetta blitt feil måte å tilpassa seg samfunnsnormen på.Eit patetisk siste forsøk på å bli vakker som ei filmstjerne, veltrent som Kari Jaquesson og sunn som den flinkaste ernæringsfysiolog. Eg har heller lyst til å byrje året med tanken om at eg er god nok. Det er me alle. Ikkje berre fordi eg trur ein kan bli sur som ei fele av å slavisk følgje lista over nyttårsforsett til ein sprekk, men òg fordi eg heilt genuint har tru på det som bur i mennesket, og ikkje det som kvar enkelt av oss vel som fasade.

Eg trur ikkje at det å tilpasse seg samfunnets, eller kanskje medienes, fastsatte og stadig forandrande norm gjer oss lukkelegare. Det blir ofte mange personlege nederlag av slikt. Og eg trur at om ein skal setje seg sånne mål, kan ein like gjerne gjere det i mai, og lage dei litt mindre. Når heile livet vårt baserar seg på vala me tek uansett, er det ikkje noko spesielt med nyttårsforsetta for meg likevel. Det er våre eigne val, uansett kva det gjeld, vala me tek heile resten av året, og det å vera tru mot dei og mot seg sjølve, som er viktig.

Me lyt leva etter loven, sosiale spelereglar, dei signala kroppen vår sendar ut, og eigen trivselsfaktor, tenkjer eg, og så er me gode nok.

Til sist, no når eg finn meg sjølv innerst i “kjenslehjørnet”, vil eg gjerne nytte anledninga til å takka. Alle dykk som har lese og/eller delt stykkene mine. Kanskje spesielt dykk som har deltatt i diskusjonane her i bloggen min. Utan dykk hadde ikkje det å blogge vore det same. Viss det engasjementet eg ser i bloggen under kvart stykke er representativt for befolkninga, er eg ikkje bekymra for valdeltakinga i 2013. Eg håpar at dykk som kommenterar fast med konstruktive tilbakemeldingar, fortset å skrive til meg. Eg håpar at fleire nye kjem til – slik at debattane kan få eit enno større perspektiv. Dette er utruleg lærerikt for ein ung, fersk politikar! Eg håpar på eit 2012 med meir engasjement, eit sterkare demokrati og kjærleik i sentrum.

Ein ting til: eg har kanskje ikkje forsett; men eg ønskar meg fem ting for 2012:

• Meir engasjement rundt klimaspørsmål. At me ikkje berre fokuserer internasjonalt, men òg her me er, akkurat no. Meir debatt rundt dette – jatakk!
• Meir debatt rundt kontantstøtta som fenomen. Enkelte kommunar har innført kommunal kontantstøtte for toåringar. Eit tilbakeskritt.
• Meir fokus på samferdsel. Kolumbus sine bussar fungerar knapt. Me treng ei ny løysing; og det fort. Kolumbus må samarbeide med folket. Dette er jo òg klimapolitikk – og busselskapa bør vere under lupa.
• Meir engasjement rundt likestillingsdebatten. Ikkje minst frå menn. Me må alle kjempa for like rettar og lik trivsel. Likestilling er, trass alt, vinn/vinn for menn òg.
• Styrka ytringsfridomen. Ytringsfridomen er eit direkte resultat av eit velfungerandre demokrati. Det er eit teikn på ei trygg befolking som alle har ei røyst. Me må aldri gløyme ytringsfridomen, men gi han rom til å vekse konstruktivt – og bruka han aktivt. Ikkje minst må me oppmuntre kvarandre til å benytta seg av han – så får me ta debatten som kjem etterpå. Den er òg nyttig.

Med desse ønska og håpa for 2012, har eg berre ein ting igjen å seie: Ha eit triveleg og godt nytt år!