“Ja ka då, e’ du mannehatar, liksom?”

Foto: Espen Berg / epzzz.com

Foto: Espen Berg / epzzz.com

Feministen jeg alltid har vært, har hatt en liten identitetskrise i det siste. Det viser seg at idealistisk feminisme, når den møter den virkelige verden, får seg en knekk og to. Møter noen utfordringer. Blir stilt til veggs opptil flere ganger. Særlig der man kanskje minst venter det. 

… For der ute, i den virkelige verden, møter man en motstand man ikke nødvendigvis får ved kjøkkenbordet i barndomshjemmet. Jeg hadde aldri trodd at jeg i en alder av 24 år skulle ha fått mitt standpunkt utfordret like ofte som en gjennomsnitts veganer. Det burde være så enkelt å si det: Jeg er feminist. Men det blir bare vanskeligere. Dørstokkmila er lenger. Og Ottar skal jeg i alle fall ikke melde meg inn i. Tidligere var jeg en stolt, rakrygget feminist og visste utmerket godt hvorfor – i det siste har til og med jeg kjent en flau smak i kjeften over å si det høyt. Hvorfor er det blitt sånn?

Sist gang jeg sa det høyt, var i diskusjon med en gjeng en fuktig lørdagskveld på byen. Diskusjonen, som omhandlet likestillingskampen, hadde gått rolig for seg helt til ordet kom: “Eg e feminist“, sa jeg – og stemningen ble plutselig til å ta og føle på. Særlig et par av mennene hevet øyenbryn og ble merkelig utilpasse. Den gode, gammeldagse awkward-følelsen kom snikende. Så spurte en av mennene: “Ja ka då, e’ du mannehatar, liksom?” … Og det er jeg jo virkelig ikke, selv om det at han formelig spyttet ordet ut som om det var den reneste gift, ikke akkurat bidro til min vilje til å opprettholde en konstruktiv diskusjon. Svaret ble noe sånt som: “Neida, eg e’ feminist fordi eg tror på like muligheter og rettigheter for begge kjønn.“. Der. Eventuell krise avverget. Den merkelige stemningen slapp taket. Han trakk et lettet sukk, humret litt og sa: “Åja. Det kan eg jo liga!” Jeg tok meg selv, der og da, i å undre på om situasjonen var like ekkel for de andre som for meg. Om det var skam jeg hadde følt for å si det høyt, og isåfall hvorfor? I en perfekt verden hadde det ikke vært nødvendig å roe ned gemyttene etter en så enkel setning, for den hadde aldri blitt misforstått. Nei, vent litt: I en perfekt verden hadde det ikke vært nødvendig å si det i utgangspunktet.

Hva slags samfunn er vi på vei til, dersom ikke engang vi som er oppvokst til å tro på feminisme, tør det? Hvis vi lar oss tie til stillhet, hvem skal da ta opp kampen? 

Når ble det å være feminist, synonymt med å hate menn? Alle mennene i mitt liv (OK, stort sett, da) har vært gode, bevisste, oppegående menn. Jeg har vokst opp med en far (og en mor) som tidlig lærte meg at jeg kunne bli hva jeg ville, og komme så langt jeg ville, så lenge jeg jobbet hardt for det. Frihet under ansvar. Akkurat slik de også ville oppdratt min bror, om jeg hadde hatt en.

Det jeg kanskje forstår aller minst, er den sittende regjeringens trang til å “dysse ned” kvinner som roper høyt. Som flaue foreldre på en feilslått foreldresamtale står de der, med foldede hender og blikket godt festet i bakken, og skjemmes. Ikke fordi de ikke deltar nok i likestillingskampen selv, men fordi de syns de som faktisk gidder å bry seg, gjør det feil. At landbruksminister (!) Sylvi Listhaug, går hardt ut mot sine egne heller enn å bli med dem eller prøve å påvirke dem. I stedet for å sette pris på at noen gidder å ta kampen mens hun er opptatt med å misforstå landbruk, velger hun å skrive en hel kronikk for å hakke på dem. Jeg ble provosert da hun uttalte seg ufattelig kunnskapsløst om kyllinger på Debatten for en stund tilbake, men høner har hun jo enda mindre greie på …

Kjære Listhaug: Dette innlegget kunne vært proppfullt av internasjonale likestillingsskandaler. Vi ser alle på nyheter, og vet at dem er det mange av. Men også her til lands har vi alvorlige problemer hva likestilling angår. Vi har en sittende regjering som vil minske pappapermisjonen ytterligere, og altså innskrenke fedres rett til å tilbringe tid med barna sine. Det er fortsatt hipt og trendy å blogge om hvor perfekt man er som husmor, og såkalte elitehusmødre har tatt over bloggosfæren i lang tid med sine nydelige hjem, spenstige rumper og lekre oppskrifter. Det er fortsatt vanskelig å bli trodd i voldtektssaker, særlig om man hadde kort skjørt og en øl for mye. I barnefordelingssaker er det fortsatt en automatikk i å gi mor full omsorg for barna. Fortsatt skriver mediene våre om “kvinneyrker”, “jentefarger” og “gutteleker” – og fortsatt kan de bruke overskrifter som “slik unngår du å gjøre han sint”, “slik får du henne på kroken” og “slik får du utseendet han elsker”. Fremdeles opplever politikere å bli kritisert for det de har på seg, frisyre eller andre utseendemessige fordeler eller ulemper etter å ha deltatt i en debatt. Unge, talentfulle politikere gir seg nesten før de har begynt fordi de trakasseres på det groveste av nett-troll. Over alt legger vi til rette for at det skal stilles krav eller gis fordeler basert på kjønn alene.

Jeg tror helt ærlig ikke at vår største fiende i feministsaken er menn: Våre største fiender er oss selv. Kvinner er kvinner verst. Vi er ikke våkne nok, vi tør ikke stille de store spørsmålene – og vi tror ikke nok. Vi støtter ikke hverandre nok i hverdagen og ellers, og de av oss som sier noe høyt, er vi egentlig litt misunnelige på. Er det noe vi må jobbe med, er det våre egne holdninger ovenfor oss selv og hverandre.

Jeg burde skjønt det tidligere: Det at mitt og andres standpunkt som feminist alltid har blitt utfordret er ikke et tegn på at vi burde gi opp eller betvile det – det er et tegn på at behovet for det er større enn noensinne. Jeg har egentlig alltid vært feminist, hun har bare hatt en liten identitetskrise. Den gikk heldigvis over, og nå har jeg til og med sagt det her (da gjelder det liksom mer): Jeg er feminist, faktisk. God 8. mars!

Advertisements

Vi gjør ikke nok

Foto: Espen Berg / epzzz.com

Foto: Espen Berg / epzzz.com

Kveldens fredsring burde ikke være en revolusjon, den burde vært en selvfølge. Vi er ikke kommet lenger. Vi gjør ikke nok.

Vi er blitt et hat-tolerant, passivt samfunn. Det er ikke det at vi er for hat, vi bare tar ikke nok avstand til det. Når det er valg, stemmer vi visst likevel fram de sinteste politikerne til å bekjempe hatet, terroren og sinnet. På et vis ser det ut til at vi ikke ønsker oss en landsmoder som Gro lenger, selv om det egentlig stormer som verst. Hva skjedde med å bekjempe vondt med godt, å stemme på diplomatene, de som kjemper for fred? Hvorfor etterlyser vi ikke en motmakt til alt hatet vi leser om i avisene hver dag? Ett av regjeringspartiene våre presterte for få dager siden å si at vi har for mange innvandrere på norske bibliotek – det skremmer de eldre, så biblioteket er ikke lenger for alle. Også lurer vi på hvorfor vi fortsatt ser utestenging og fordommer i det samfunnet vi lever i?

Vi gjør ikke det vi kan for å bekjempe hat og sinne. Kanskje fordi vi er redde selv om vi ikke vil innrømme det, kanskje fordi de av oss som sier imot, gjør det med samme sinne som de de vil bekjempe viser. Sinne avler sinne, hat avler hat. Fredsringen bar preg av et genuint ønske om å bekjempe hat og sinne med kjærlighet, slik vi også møtte tiden etter 22. juli. Sånt trenger vi mer av. Man kan ikke fjerne rosens torner med motorsag.

Det eksisterer en slags overensstemmelse om at vi sier oss fornøyd med å kalle oss Charlie, bære fakler i tog og tvitre vår støtte til de rammede, men lenger går vi sjelden. Tar vi disse holdningene og verdiene med oss inn i hverdagen vår? Husker vi dem når vi går på butikken, leverer i skole og barnehage, og går på jobb?

Hvis vi ikke hadde noe å jobbe med, ville alle barn bli invitert i bursdag. Hvis dette var et samfunn hvor alle hørte til, ville vi ikke sett så stort frafall i videregående skole. Hvis vi var så inkluderende som vi er i sosiale medier, ville ikke folk sett på dagens fredsring som noe revolusjonært – det ville vært en selvfølge. Hvis det var typisk norsk å være god, ville vi ikke møtt ignoranse eller hat i avisoverskrifter nesten daglig.

Hva med oss som omgås, jobber med eller har barn? Husker vi dette når hverdagen kommer? Ser vi den stille, snille som alltid følger rekka og spiser opp maten sin? Ser vi den som står alene i skolegården med hijab og altfor mange dårlige minner for et barnesinn? Er vi mot andre som vi vil andre skal være mot oss? Tar vi oss tid til den gode dialogen som kan bety veldig mye for et lite barn?

Vi får ikke bukt med hatet, diskrimineringen og utestengingen før vi innser at den viktigste kampen ikke foregår på sosiale medier. Den kampen er vi en del av alle sammen, hver eneste dag, i vårt møte med andre mennesker. Hvordan vi møter folk, alle folk, hver dag hele året, har noe å si i den store sammenhengen. Når vi er beredt på å ta det ansvaret og gå i oss selv kanskje litt mer enn vi er komfortable med, er vi kommet langt. Det er ikke nok å hilse og gå videre. Vi må gå aktivt inn for å inkludere hverandre sånn at alle kan føle seg store selv i den store sammenhengen. Alle har krav på å føle seg hjemme i dette samfunnet.

Det finnes noen som møter på jobb eller i skole eller barnehage hver eneste dag uten å bli sett eller hørt. Uten at noen tar seg tid til å lytte og se dem, uten å oppleve seg viktige i den store sammenhengen – selv om de i aller høyeste grad er det. Når snakket du sist med kollegaen din, den kollegaen som er så forskjellig fra deg selv at det nesten er litt skummelt? Altså virkelig snakket, eller enda bedre – lyttet?

De vi av ulike årsaker støter bort, er også de som virkelig har kjent på ensomhet.  Jeg har møtt ufattelig mange mennesker som har brukt den erfaringen konstruktivt og som møter andre med to ører og en munn – fordi de har kjent motstykket på kroppen. Jeg glemmer aldri da jeg stod og ventet på å bli hentet en kald, regnfull Stavangernatt – på et nokså beryktet hjørne. En prostituert kom bort til meg og spurte hvordan jeg hadde det, og hun var genuint interessert i å høre svaret. Jeg kunne tydelig se en mors omsorg i øynene hennes – hun var bekymret. Da jeg svarte at jeg hadde det fint og ventet på bil, smilte hun. Jeg smilte tilbake i et øyeblikk, og plutselig var hun borte – jeg rakk ikke spørre tilbake. Da slo det meg: Hvor flinke er vi til dette – vi som har det godt? Når var siste gang noen spurte henne om hvordan hun hadde det? Når var sist vi som har fått livets jackpot gjorde noe så uselvisk for et totalt fremmed menneske?

Vi som omgås, jobber med eller har barn har en ufattelig viktig oppgave. Vi må sørge for at den oppvoksende generasjonen blir bedre på integrering og inkludering enn det vi selv har vært. Vår oppgave er å være forbilder og å innse våre feil, slik at barna kan lære av våre erfaringer. Vi må sende vår kunnskap videre til de som snart både styrer og lever i samfunnet – pay it forward, om du vil. I et godt samfunn finnes ikke “vi” og “dem”, men “oss”. Det er nå vi legger til rette for et fremtidens samfunn med plass til alle, hvor fredsringer er en selvfølge når de trengs. 

Fifty Shades of Et Dukkehjem

Fifty Shades-promoteringsbilde

Fifty Shades-promoteringsbilde

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg var rask til å hive meg på Fifty Shades-bølgen. Alle de tre bøkene med grått slips, håndjern og masker på omslaget ble slukt på null komma niks, og jeg var sikker på at drømmemannen Grey var akkurat det: Drømmemannen.

I 1879 applauderte kvinner i store deler av Europa at den makronspisende, shoppinggale Nora Helmer (“Et Dukkehjem”) gikk fra Torvald etter mange år i et ekteskap hvor han forsørget henne økonomisk og følelsesmessig, og hadde full kontroll på hva hun foretok seg og med hvem. I 2015 dåner jenter i hopetall over at en styrtrik, psykopatisk litteraturskikkelse ved navn Christian Grey forsøker å få kjæresten til å være hjemme heller enn å jobbe, overtaler henne til å bli med på voldelig sex, henter henne uten varsel når hun er på bytur med venner og setter privatdetektiven sin til å finne ut mest mulig om hennes fortid. Åh, så romantisk da, dere! Så langt har Fifty Shades-suksessen gått, at den nå vises på kinoer over hele verden, til utsolgte saler. Er kvinner anno 2015 helt historieløse, eller har likestillingen bare tatt oss litt på senga (so to speak)?

Torvald Helmer og Christian Grey har en del til felles: Begge tar jobben sin veldig høytidelig, og blir litt småsure når dama ikke evner å forstå hvor viktig jobben deres er. De har en delt oppfatning om at kvinnens plass er i hjemmet – helst i løpestreng mellom soverom og kjøkken. Begge vil bestemme hva hun har på seg, hvordan hun oppfører seg og hva hun spiser. Begge liker tanken på at hun vet sin plass og har flere nedverdigende kallenavn på henne enn et gjennomsnitts kommentarfelttroll har på en politiker.

På sett og vis skulle jeg ønske at vi kunne slutte å snakke om dette nå. Jo mindre oppmerksomhet Fifty Shades-serien får, jo fortere går bølgen over og vi jenter begynner å forholde oss til realiteten igjen. Samtidig er det en del av meg som blir så inderlig frustrert over at vi i det hele tatt synes Grey er en mann å sikle for. Før bok nummer to er kommet i gang, har han allerede rukket å piske, forfølge, kjefte på, forlate henne og forsøke å overtale henne til å underskrive en kontrakt som gir han all makt. Joda, mannen kompromisser: Han har ikke særlig lyst til å hilse på familien eller vennene hennes, han vil ikke på date og han vil i alle fall (gud forby) ikke sove sammen. Alt dette gjør han likevel, idet han innser at han trenger henne, og det er sikkert fint. Men hva med hennes usunne avhengighetsforhold til en mann hun knapt kjenner, som hun flere ganger tenker at hun ikke klarer å puste (!) uten? Hvis ikke godeste Grey har problemer, har i alle fall hun det. Men i stedet for å gå, forsvarer hun ham og handlingene hans på alle mulige måter ovenfor de som står rundt henne og uttrykker bekymring.

Det hjelper heller ikke at forfatteren har valgt å ramme inn romansen i ufattelig dårlig skriving: jeg har aldri, før eller senere, lest så flat og lite variert, nærmest initiativløs, litteratur. La oss håpe at kvinner flest har et litt mer variert og oppegående vokabular – både innenfor og utenfor soverommets fire vegger, enn det der …

Kanskje har likestillingen kommet så langt at kvinner av 2015 er utsultet på menn som tar initiativ og kontroll i forholdet. Vi er rett og slett blitt for uavhengige, selvstendige og sterke for vårt eget beste, og når det endelig kommer en bokserie som gir oss en sjanse til å rømme inn i en romanse som passer bedre inn i det glade femtitall, så går vi mann av huse for å lese den og se den på kino. Eller?

I siste akt av «Et Dukkehjem», høres porten som slår i lås. Nora har forlatt Torvald, for å være uavhengig og for å bli kjent med seg selv igjen. Hun vil ikke bli i en tosomhet som defineres av hans økonomiske makt og følelsesmessige overtak, og tar tilbake kontrollen over seg selv. Ryktene vil ha det til at Ibsen skrev om slutten som et resultat av langvarig press fra kona, Suzannah Ibsen, som sa at om han ikke gjorde så Nora gikk fra Torvald i stykket, gikk hun fra ham. I Tyskland skrev de stykket om, der blir Nora for barnas skyld. Fifty Shades ender ikke sånn: Anastacia Steele blir i forholdet, og de får barn sammen. Mens barna leker på den grønne enga, sitter Ana og funderer over hvor heldig hun er, som har alt. «Alt» er visst ganske relativt her …

Nora hadde vett på å gå. Anastacia hadde det ikke. I 1879 ble vi langt fra imponert over Torvald Helmer, men nå elsker vi Christian Grey – som egentlig bare er en sykere og mer komplisert og voldelig versjon av førstnevnte. Hvor er logikken? Er Christian Grey og Torvald Helmer blitt vår tids drømmemenn? Vil kvinner av 2015 ha kontrollerende, sjalu menn med mye penger – eller liker vi bare tanken på det? Er Fifty Shades eventyr for voksne? Skulle vi ønske vi levde sånn? Er vi en Nora eller en Anastacia, og hadde vi funnet oss i å bli behandlet som en av dem?

Jeg har diskutert dette en del med venninner, og kjære menn av 2015: Slapp av, vi har enda ikke gitt oss hen til tanken om verken Christian Grey eller Torvald Helmer. Fremdeles vil vi ha snille karer. Fortsatt vil vi være likeverdige i forhold. Vi elsker når dere gir oss blomster og viser oss lidenskap, men vi klarer faktisk å puste uten dere også – og flesteparten av oss vil også ha evnen til å forsørge oss selv økonomisk, så dere trenger ikke bli millionærer. Greyfeberen er nok (heldigvis) bare et blaff som går fort over, og dere trenger ikke å bruke tusenvis av kroner på Kondomeriet for å gjøre oss fornøyde. Dere kan fortsatt kjøpe det grå slipset på en hvilken som helst klesbutikk, eller til og med skeie ut og velge en annen farge. Vi blir ikke skuffa for det, tvert imot.

“… Eg e’ ikkje rasist, men …”

Foto: Scanpix.

Foto: Scanpix.

Siden tidenes morgen har mennesker hjulpet mennesker. Rakt ut en hånd til en slektning i nød, gitt penger til den narkomane på gata, fått fadderbarn i Afrika. Aldri har den hjelpen kommet med krav, eller et behov for en garanti. Vi ber sjelden eller aldri om noe tilbake. Motivet? Genuin interesse av andres ve og vel. “Kanskje vedkommende får en litt bedre dag nå.”. Kanskje et lite håp tennes. Vi vet bedre enn å mistenkeliggjøre, generalisere, stille spørsmål. Hjelp skal være sånn: Fra en hånd til en annen, uforbeholden solidaritet. Hvorfor gjelder ikke dette romfolk?

Idet jeg ser han norske narkomane på gata i regntunge Stavanger, og bestemmer meg for å gi ham mynten eller lappen jeg tilfeldigvis hadde i lommen, vet jeg at det sannsynligvis går til dop. Aldri i min villeste fantasi hadde jeg kommet på å spørre. Eller å kreve at han skulle kjøpe brød for de pengene. Jeg gir ham lappen likevel. For meg er det ikke relevant hva han kjøper for dem – jeg ser et menneske i nød, og underbevisstheten min forteller meg hvor heldig jeg er som ikke sitter der selv.  Kanskje får han en fredelig natt uten abstinenser og anfall og gudvethva. Jeg vet at jeg nok hjelper ham å utsette det uunngåelige. Det er ikke opp til meg å dømme ham eller gi ham en slengbemerkning, det er opp til meg å ta et valg om jeg har mulighet til å hjelpe eller ikke.

Det er ikke tanken om “å hjelpe våre egne først” som er dum, det er tanken om at “våre egne” akkurat nå ser ut til å gjelde kun de mest vellykkede av oss. “Våre egne” er blitt et ekskluderende begrep. Hvem er vi til å bestemme at romfolk ikke er medmennesker? Vi påberoper oss definisjonsmakt på solidaritet, medmenneskelighet og varme – bør vi ikke starte med å vise at vi vet betydningen av dem? Sette dem ut i praksis?

I senere tid har det florert av oppslag i media som bygger opp under våre fordommer: “Romfolk tatt for stjeling”, “romfolk nå også tatt for narkotikahandel”, “romfolk tatt for (sett inn det som passer alle dine verste mistanker)”. Kommentarfeltene er til å grine av. Om en nordmann, amerikaner eller svenske blir tatt for stjeling, tar folk det med knusende ro. Ingen snakker om at de må nektes adgang, “komme seg vekk”, “slås med balltre til de har lært”. Ei heller har jeg noensinne sett at noen spytter på, slår, sparker eller kommenterer den norske uteliggeren på gata. Men mange ganger har jeg vært vitne til at romfolk trakasseres på de verste måter. Dette havner sjelden i avisene, da, men “nordmenn føler seg trakassert av pågående romfolk” får store overskrifter. Dobbeltmoralen er til å ta og føle på.

Jeg er sikker på at noen romfolk stjeler, selger narkotika, er narkomane, drikker for mye, slåss og skaper uro, og forsøpler. Noen romfolk lurer oss nok også, helt sikkert. Akkurat som det fins nordmenn, svensker, amerikanere og øst-europeere som bevisst lurer andre mennesker, som selger og kjøper stoff, som drikker og slår kona, som ikke sorterer søpla si og som til og med (hold dere fast) stjeler. De finnes i alle folkeslag. FOLK gjør kriminelle handlinger, det er irrelevant hvor de kommer fra.

Det bør være andre grunner til å la være å hjelpe folk i nød: 1. Om du faktisk ikke har økonomisk mulighet, 2. Om den ene vedkommende som ber deg om hjelp bryter norsk lov eller trakasserer deg på noe vis, eller 3. Om du med god samvittighet og hånda på hjertet kan si at du har plassert midlene dine et annet sted for å hjelpe. Generalisering og argumenter som sist ble brukt under andre verdenskrig, teller altså ikke. De verken forklarer eller unnskylder vår smålige tankegang. Også en helt egen beskjed til deg som har for vane å starte setninger med “Eg e’ ikkje rasist, men …”: Jo, det er du faktisk. For du tror det er greit å basere hatet ditt på noe så enkelt som folkeslag. Du tror du har rett til å dømme en hel gruppe basert på det noen individer i den gruppa foretar seg. Du setter noen folkeslag høyere enn andre.  Du er selve definisjonen av rasist, om vi skal lytte til ordboka (og det skal vi jo faktisk): “Rasist = En person som mener at noen raser er bedre enn andre, rasehater”.

Vi er så forferdelig priviligerte. Vi kan sitte på VIP’en og drikke champagne mens vi ser idrettsstjerner knuse hverandre på isen, vi kan spise femretters på restaurant og vi har et enormt hjelpeapparat som settes igang med en gang vi gjør feil. Det minste vi kan gjøre er å unne andre litt verdighet i en ellers tung hverdag som vi ikke under noen forutsetninger kan forsøke å sette oss inn i. Det minste vi kan gjøre er å sjekke lommeboka for kontanter når vi ser noen som selger “=Asfalt” eller “Folk er folk”. Det minste vi kan gjøre er å gi en slant til uteliggeren eller tiggeren, uten å stoppe for å se om vedkommende er rumener eller nordmann først. Vi er for priviligert til å la være. Vi har det for godt til å bruke skylapper på daglig basis og fatte vedtak som gjør skylappene permanente. Denslags strutsepolitikk bør bekymre oss langt mer enn synet av tiggende romfolk.

Det sier noe om siddisens behov for å finne unnskyldninger for å slippe å gi, når medieoppslagene om romfolk som langer har halvert innholdet i koppen deres. Det er flaut, faktisk. Som om “romfolk” er synonymt med “langer” eller “narkoman” noe mer enn “nordmann” er det.

Derfor sier jeg nei til OL

Denne logoen var nok heller ikke helt gratis

Denne logoen var nok heller ikke helt gratis

Myten om at nordmenn er født med ski på beina er vel for lengst avkreftet. Men dyrkingen av de som kan gå fort på ski, renne i racerfart ned en farlig bakke eller løpe sabla fort, den rokker vi ikke ved. Den er hellig.

“Det er typisk norsk å være god”, sa Gro Harlem Brundtland en gang. God i hva? Vi legger alt vi har i å være flinke i det vi foretar oss – men det som får den største oppmerksomheten og nå også muligens den største potten i kommunekassen, er de legendariske idrettsfolka. Først og fremst: Jeg er fan av Marit Bjørgen, Tora Berger, Therese Johaug med flere (og ja, jeg bevisst utelater Northug – han sluttet å være et positivt forbilde den kvelden han valgte å fyllekjøre). Og jeg syns det er gøy å se dem suse nedover eller framover med varierende fart og sånn. De fortjener sin status som forbilder og de gjør en solid jobb som nettopp det. Og ja, kanskje er det å kaste stein i glasshus å skrive dette innlegget når jeg er supporter av United, som for tiden kaster om seg med penger for å skaffe det beste laget. Jeg gjør det likevel.

Marit Bjørgen mener vi ikke har råd til å si nei til OL. Hun sier at vi har en moralsk forpliktelse for å holde OL slik at det ikke blir en massiv kjøpefest slik det ville bli om andre land slapp til. Kanskje blir det aldri mer OL om vi sier nei, sier hun. Og så, da? 

Ah, nostalgien. OL er flott, dere. Jeg glemmer aldri da vi samlet oss, helst flere familier på en gang hjemme i stua, for å se på det store åpningsshowet med dansere og flamme og alt det der. Jeg var bergtatt. Mor og far også. Det var noe vakkert og fascinerende med dette kombinerte showet og prestasjonsjaget. For alt jeg vet, kan det hende at også da, midt under denne enorme festen, jobbet ildsjeler iherdig for å samle sammen penger til breddeidretten. Vaske toaletter selv fordi det ikke ble prioritert med sanitære forhold, kontakte politikerne for å fortelle dem at “nei, vi kan ikke la barna bruke dusjanlegg med legionella”, steke vafler og pølser og bake muffins for å samle inn nok penger til å dra til Lyngdal på cup. Det fantes nok motstandskrefter da også, om enn bare en liten samvittighet på skulderen til politikerne som vedtok å sende søknaden, som sa at det kunne være greit å ordne opp i lokale forhold først. Så hvorfor lytter de ikke?

Det dette landet ikke har råd til akkurat nå er flere dårlige forhold i breddeidretten, flere dårlige prioriteringer, flere nedsig for de små lagene som utgjør den store forskjellen. Det dette landet ikke har råd til akkurat nå er et massivt pengesluk som OL, når helse-og omsorgssektoren må spinke og spare for å kunne variere pålegg på brødskiva til eldre og småbarn. Vår moralske forpliktelse, som Bjørgen sier det så fint, må vel først og fremst være ovenfor barn og unge som drømmer om å bli den neste Rooney, Johaug eller Ndure? Ovenfor de eldre som var med på å bygge det landet vi bor i i dag?

Så blir det kanskje aldri OL mer, og det er selvfølgelig trist. Eller ville det bare være et symbol om at vi er et land, en verden, som setter tæring etter næring? Som setter de som trenger det mest, først? Som ser at det er flere som skal dyrkes enn de som er best i sport? Det må da unektelig være et vakkert land og en vakker verden å bo i. Eller er jeg på jordet nå?

Jeg vil også ha folkefest, men ikke for en hvilken som helst pris. Hvis folkeavstemningen noensinne skulle komme til å nå folk som bor utenfor Oslo, slik det ville vært mest rettferdig, hadde jeg stemt nei. Vi har ikke råd. Vi har andre moralske forpliktelser. 

Hva skjer med byen vår?

Foto: Kent Skibstad

Foto: Kent Skibstad

Det er sommer, det er sol og det er uteliv. Men når siddisen skal lufte vettet, er det viktig med tilrettelegging. 

Jeg ser i feriebrosjyrer. Lengter til et nytt land for ferie, en ny kultur å oppleve, ny mat å smake på. Berlin, kanskje? Eller Warszawa – igjen? Leser hva de ulike landene har å by på, setter meg nøye inn i historie og kultur. Attraktive reisemål som Roma, Paris eller Tyrkia, har mange bilder fra gatebildet liggende ute. Samtlige bilder viser sjarmerende gater med stolte bygg som illustrerer historie, folk og kunst. Foruten gående turister og lokale i midtgangen, kan man se tiggere, gatemusikanter og små boder som selger hjemmelagde såper og smykker, fotball-t-skjorter og mildt sagt interessante hodeplagg. Og det er etter å ha sett på disse bildene en stund, og studert dem, at jeg skjønner hva jeg synes Stavanger mangler.

Vi har en fantastisk flott by. Fisketorget, fargegaten og Ajaxparken – alle er klenodier. Men litt etter litt dras vi bort fra det som gjør byen vår levende, og inn i en organisert og detaljstyrt by hvor bare husveggene står igjen som symboler for det vi engang var. En av våre mest erværdige statuer har kommunen solgt, og snart er Gamlingen historie. Naboer til kulturinstitusjoner klager på støy, og det er fortsatt kult å hate romfolk. Hva er vi blitt? 

Hvorfor frykter vi det som gir byen vår sjel? Hvorfor har vi nordmenn en så til de grader sterk trang til å få alt inn i ordnede former? Ikke misforstå: Jeg elsker Stavanger. Virkelig. Og det er nettopp av kjærlighet at jeg stiller spørsmål ved om denne utviklingen er til vårt beste.

Hva oppnår vi med å kontrollere gatemusikanter, forby tigging og detaljstyre plassering av boder? Hva står vi igjen med?

Sjelden er det så mye folk i sentrum på en gang som når det foregår noe spesielt. Gladmaten og andre festivaler trekker folk som aldri før, cruiseturistene fryder seg. I en by som Stavanger bør det kanskje vurderes å gjøre hver dag til en fest? Det hadde den fortjent, den fine, fine byen vår.

Det er litt selvmotsigende at vi som by i et land som er blant verdens mest solide hva ytringsfrihet og demokrati angår, sensurerer det som ikke behager våre sarte øyne. I en levende by er alle involverte representert, slik jeg ser det – rik og fattig, lege og skomaker, kjede og nisje, hjemmelagd og masseprodusert. 

“For those who are lost, there will always be cities that feel like home.”, skriver Simon van Booy. Jeg sier ikke at jeg synes vi skal slippe alt løs og se hvordan det går. Jeg sier bare at det kanskje er på tide at vi spør oss hvilket sentrum vi vil ha ti, tjue, tretti år fra nå. Kanskje vi skal stoppe trenden før den går for langt, og gi også det som utfordrer oss, en sjanse til å etablere seg i bybildet. Kanskje vi skal slippe til nye krefter, la gatemusikantene spille hvor de vil, la små boder stille seg andre steder enn på torjå og nøre opp under nisjebutikker. Kanskje vi skal ta sjansen, som den rike og flotte byen vi er, på å gi rom for de som tilfører variasjon. Kanskje vi må stoppe å se på det vi ikke kjenner eller liker som noe negativt, og begynne å se på det som en start på en by som blir et hjem også for de som føler seg litt alene, hjemmefra, som har mistet mye og fortsatt er her. De er jo medmennesker.

En levende by skal stimulere sansene våre. Åpne sinnet. Gi oss inntrykk gjennom musikk, latter, byoriginaler, farger. Den skal utfordre oss, minne oss på det vi har og få oss til å glemme det vi mistet. Gjør Stavanger det lenger? Er vi på vei mot en by like steril, minimalistisk og livløs som en gjennomsnitts interiørbloggstue? 

Jatakk til sunn mat i barnehagen!

Dette kunne jeg tenke meg å se mer av i barnehagen.

Dette kunne jeg tenke meg å se mer av i barnehagen.

Det var en gang, i Oljeberget Stavanger, at politikerne sendte ut bud til alle barnehage- og skoleansatte. Budet het “Sunn mat i Stavanger“, og skulle sette sunne matvaner på dagsorden mer enn før. 

Pedagogen i meg jubler. Jeg har satt stor pris på Aftenbladjournalisten Margunn Uelands arbeid med å bringe barnehage frem i lyset, sette oss på kartet også nyhetsmessig. Det arbeidet som gjøres i barnehage landet over hver eneste dag, legger et grunnlag for fremtiden vår. Klart vi skal sette sunnhet høyt. Klart vi skal spise grønnsakene våre og bruke spennende krydder og oppdage at leverpostei ikke er det eneste man kan ha på brødskiva. Og nå er politikerne involvert. Jeg gleder meg til fremtiden.

I en arbeidshverdag hvor tiden går så fort som den gjør i barnehagen, er det vanskelig å se for seg at man har tid til å lage sunn mat fra bunnen av på daglig basis. Egentlig kan vi kalle det umulig. Jeg har ikke lyst til å forsvinne fra avdelingen mer enn det jeg allerede må. Kjernetiden, derunder tre måltider, er ikke ment til å brukes foran grytene. Jeg har lyst til å gi barna i barnehagen den maten de fortjener: sunn, god mat med spennende smaker som vi kan diskutere og undre oss over etterpå. Og det er mulig, men det krever innsats fra politikerne. Og penger, da, selvfølgelig.

Jeg tror jeg snakker for mange når jeg sier at det er flott at det stilles krav til maten vi gir barna i barnehagen, men vi trenger konkrete tiltak som gjør at tid og kapasitet strekker til. Den ideelle situasjonen hadde vært om hver barnehage hadde en kokk, slik at ingen pedagoger forsvant fra avdelingen for kjøkkentjeneste. Og like fint hadde det vært om hver barnehage hadde en egen grønnsaks- og krydderhage, hvor barna kunne bli med på hele prosessen, fra frø til mat. For om dette skal gjøres slik at barna har lyst til å smake, må vi involvere dem. Jeg kan alltids holde en samling og fortelle hva økologisk mat er og hvorfor det er så bra, men om ordene mine skal ha betydning for barna, må de ha et forhold til dem. De må ha erfart, luktet, smakt, sådd og lekt med maten! Da betyr mat noe for dem. Da utvikler de individuelle smakspreferanser og lyst til å smake.Da får vi barn som helt selv velger det sunneste alternativet. Det handler om å gi dem et eierforhold til det de spiser.

Matbudsjettene barnehagene har nå, holder til leverpostei og agurk. En sjelden gang skeier vi ut og tar oss en pølsefest. Neida – det er ikke så gali, men det hadde ikke vært dumt med en økning. Om matbudsjettet ble økt, hadde vi hatt råd til mer og variert kost på bordet. Jeg tror jeg snakker for de fleste barna i norsk barnehage når jeg sier at det er mye festligere med varmmat enn den evinnelige brødskiva. Hva om vi hadde økonomisk frihet og en kokk, slik at fruktmåltidet ikke ble epler, men fruktsalat – eller et bugnende fat med frukt og bær som barna aldri hadde smakt før?

Tid, økonomi og kapasitet er nøkkelordene, tror jeg, for sunnere barnehager og skoler. En kokk kunne sikre oss variert og spennende mat hver eneste dag, lagd fra bunnen av, uten at det gikk på bekostning av voksentettheten. Og en grønnsakshage kunne gi oss interessante opplevelser, inspirerende samtaler og refleksjoner. Det ønsker jeg meg. Og da vet jeg at vi kunne innfridd det siste målpunktet i “Sunn mat i barnehagen”:

“Vi vil … at barnehagene bidrar til å skape gode rammer for matglede og matkultur.”

For er det ikke nettopp matgleden vi vil spre? Er det ikke matkultur vi vil videreføre, utvikle og engasjere barna i?

Hun får hele kongeriket, men ingen stemmerett

28484-Princess-Tiara

Jeg elsker det norske kongehuset. Vårt tradisjonsrike, formelle, representable ansikt utad. En bauta når noe går galt. Ved enhver store anledning vinker de fra balkongen: Friske, raske og “ja vi elsker”, noen å se opp til.

Det ligger i arkivet, blogginnlegget jeg formulerte forrige gang debatten om monarkiet var oppe. Men den gang skrev jeg vel mer en forsvarstale, og hadde det blitt folkeavstemning, hadde jeg stemt for monarki – mot republikk. Nå har jeg ombestemt meg. Det satt langt inne.

I går ble det vedtatt at grunnloven skal utgis på nynorsk og bokmål. Men det som ble bestemt av de unge herrene som samlet seg rundt et bord på Eidsvoll i 1814, har vi endret lite på. Det er med vår grunnlov som med bibelen: Ingen av dem følger utviklingen i tiden.

Er vi det samme samfunnet som vi var i 1814? “Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske religion.”, står det i grunnloven. I 1814 stod den kristne religionen sterkt, langt flere av oss tilhørte et kirkesamfunn og for mange var det uaktuelt å stille spørsmål ved egen tro.

Nå er Norge et flerkulturelt land. Med det kommer både fordeler og ansvar. Ifølge FNs menneskerettigheter har vi alle krav på religionsfrihet; dette gjentas i FNs barnekonvensjon. I barnehager og skoler snakker vi om ulike religioner, og aksept og toleranse ovenfor hverandre. Formålet er at alle barn skal kunne vite nok om verdensreligionene til å ta et eget valg den dagen de konfirmeres. Den dagen det kom ut at kirkerådet nektet homofile å gifte seg i kirken, hadde vi andre et valg om å engasjere oss i debatten eller melde oss ut. Dette valget har ikke tronarvingen. Er det rett?

Tvangsekteskap. Bare ordet får det til å knyte seg i magen hos mange av oss. Tenk å ikke få velge hvem man skal leve sammen med selv. Tenk å måtte ha godkjennelse fra foreldre eller besteforeldre for å være sammen med den du elsker. Det er noe fundamentalt feil der, men ifølge grunnloven må altså kongen godkjenne den tronarvingen velger å dele sitt liv med. Og selv om tvangsekteskap nok er et litt sterkt ord for det, er  prinsippet det samme.

Vi feirer jubileum for demokratiet. I den norske tradisjonen står ytringsfriheten sterkt, og vi ser med sorgtunge øyne mot land hvor mennesker opplever å bli stoppet i å si meningene sine. Vi vifter med plakater med menneskerettighetene og FNs barnekonvensjon på mens vi går i demontrasjonstog for de som ikke kan si sin mening. Men vår egen tronarving kan ikke mene høyt. Hvis hun skulle få lyst til å melde seg inn i en organisasjon eller et politisk ungdomslag senere, kan hun ikke det. Det står i grunnloven.

Jeg husker da jeg selv bestemte meg for å melde meg inn i AUF. Engasjementet var stort, jeg kunne jo ikke bare sitte stille og se på at samfunnet gikk sin gang. Ville påvirke. Utrette noe. Å bruke stemmeretten for første gang var en stor opplevelse. Vi troppet opp, hele familien, og jeg la stolt et ferdig stemplet ark nedi kassen med statsemblemet på, vel vitende om at min stemme betydde noe. Det vil jeg ikke ta fra noen. Ikke Jørgen Hattemaker, og ikke tronarvingen.

Monarkiets motstykke er republikk. Da byttes kongen ut med en president.En president som i voksen alder ønsker å stille til demokratisk valg. En president som ikke fødes inn i en rolle, en tro og et livssyn uten valgmuligheter. En president hvis livsførsel og veivalg ikke bestemmes av grunnloven mer enn for andre folk, og som uavhengig av hva noen måtte mene står fritt til å velge sin livspartner.

Med all respekt for Eidsvolls utvalgte menn: Deres bestemmelser var kanskje høyst aktuelle da de kom, men det er de ikke nå lenger. Det er på tide med en forandring for demokratiets beste. Jeg skulle like å se den pedagogen som kan stå inne for at vi som har et av verdens sterkeste demokrati systematisk bryter med FNs menneskerettigheter og barnekonvensjon.

Hvis kongehuset ikke kan følge utviklingen i samfunnet på bakgrunn av grunnloven, vil det komme en kollisjon før eller senere. Den kollisjonen er kommet nå, mener jeg. Et fullverdig demokrati får vi først når alle, uavhengig av bakgrunn eller familietilhørighet, har frihet. 

Å likestille hasjbruk med feilparkering

146967521

Vi i Arbeiderpartiet har en lang tradisjon når det gjelder å kjempe for at folk skal kunne kjøpe seg ut av ting. Dette blant annet for å minske forskjeller, slik at samfunnets minst ressurssterke ikke rammes så hardt. Joda. Neida. 

Stavanger Arbeiderparti har årsmøte i kveld. Et av forslagene går ut på å fjerne straff for besittelse og bruk av hasj. Intensjonen er god, ingen tvil om det. Og jeg kan på sett og vis skjønne (jeg har også lest om Nederland) at det er forlokkende å liberalisere cannabispolitikken her til lands. “Det går jo så fint i Amsterdam og de”, sier mange, og så nikker de salig.

Og joda, vi må tørre å ta debatten. Igjen og igjen, til det kjedsommelige. At ungdomsbruken av cannabis (og alkohol!) går ned, mye på grunn av forebyggende arbeid blant annet på skolene, er liksom ikke så relevant. Det er uansett viktig at vi får tatt denne debatten. Joner og Mossige, som fremmer forslaget i kveld, vil ikke legalisere, altså. De vil bare, og jeg siterer (nesten): Fjerne faren for straffeforfølgelse og fengselsstraff for besittelse/bruk, og sørge for at bøtene er på nivå med en parkeringsbot slik at folk klarer å betjene dem og ikke havner i fengsel. Var jeg den eneste som lo litt nå?

Neivel, så vil de altså ikke legalisere. Og en parkeringsbot er ikke så himla dyr – for dem som allerede har penger i banken. Er man dårlig stilt i utgangspunktet, er det like umulig å betale en tusenlapp som det er å betale fem. Har man råd er det lettere å feilparkere hvis man har dårlig tid, når man vet at straffen er overkommelig. Mange av de som røyker hasj på ukentlig eller daglig basis, har mer enn god nok råd til å betale seg ut av det. Å tro noe annet er naivt.

“Vi skal ikke straffe de som har det vondt ved å gi dem fengselsstraff for å røyke hasj”, er logikken til Joner og Mossige. Da er det naturlig å stoppe opp, drikke litt kaffe og spørre seg selv: Hvem av dem som sitter i fengsel for å ha gjort ugjerninger av ulik art, har det ikke vondt? Hvem av dem som voldtar har ikke selv blitt utsatt for styggedom tidligere i livet, og hvem av dem som dreper eller sloss har ikke lært det av noen før? Kan vi, som ikke kjenner forhistorien til de som sitter i fengsel, påberope oss definisjonsmakt på hvem som har det vondt og ikke?

Vi er veldig imot doping i dette landet. For ikke lenge siden ble det forbudt med bruk og besittelse av anabole steroider. Det var en lang og hard kamp, men til slutt var de fleste av oss enige i at dette som kunne være så skadelig, og som kunne ha så stygge konsekvenser, skulle forbys. Hvorfor er det annerledes med hasj eller marihuana?

Er det et politisk ansvar å sørge for at folk ikke havner i fengsel? Slik jeg ser det er vårt ansvar som politikere å sørge for ordentlig forebygging og behandling.

Hva med signaleffekten? Dersom straffen minsker så betraktelig for bruk og/eller besittelse, vil det ikke bli et større marked da? Fører et større marked til mer tilgjengelighet, og større aksept? Jeg vil tro det. Om vi ser til alkoholen (slik vi ofte gjør i legaliseringsdebatten) vet vi jo at økt tilgjengelighet gir økt bruk. Er vi ikke kommet lenger enn dette? Vil et slikt vedtak føre til at vi går baklengs inn i fremtiden?

Hvordan kan man likestille hasjbruk med feilparkering? Hvilke signaler sender dette til barn og unge?

Hvem er Joner og Mossige ute etter å beskytte med dette forslaget? Om det er de som bruker og/eller besitter, som jeg regner med at det er – hvorfor trenger de mer beskyttelse enn de som bruker og/eller besitter tyngre stoffer, som for eksempel heroin? Hva med de “heldigste”, som bruker hasj “en gang i blant”, og som eksempelvis kjører under påvirkning,- blir det lettere eller vanskeligere for dem å sette seg bak rattet når de vet at de kan betale seg ut av det? Mens vi er i gang; hva med de som snyter på skatten, de som mishandler eller de som driver underslag – det må da vel kunne innføres normerte bøtesatser for dem også? Mange av dem har det også vondt, og det betyr, ifølge Joner og Mossiges logikk, at de ikke skal straffes.

Jeg har ikke tro på legalisering, og jeg har ikke tro på å minske straffen for bruk og besittelse. Jeg har tro på å stadig jobbe for å forbedre forebyggingsarbeid og behandlingstilbud, og å fortsette med å sende sterke signaler om at narkotika er og blir ugreit – uansett hvor pengesterk du er.

“Ett menneske, takk”

prostitute-on-the-street

Først ute var Frps justispolitiske talsmann: – Kjøp av sex skal bli lovlig igjen. Så kom terapeut, forfatter og tidligere prostituert Tanja Rahm på banen med sitt sterke brev til menn som kjøper sex. Derfra rullet snøballen i et heidundrende tempo, og tok oss alle med seg på en debatt som utfordrer oss medmenneskelig, etisk, moralsk og politisk. 

Sexkjøpsloven gjør det mulig for politiet å arrestere de som kjøper sex.Fjerner vi den, kan de ikke ta dem lenger, med mindre de blir anmeldt for voldsbruk. Og dessverre viser statistikken at få prostituerte som utsettes for vold, melder fra. Sexkjøpsloven er ikke bare en ekstra sikkerhet for de som håndhever loven, den sender tydelige signaler. Signaler om at vi i Norge ikke ser på kvinner som en kjøpsvare. Signaler om at det ikke er greit å betale for å utnytte mennesker i en sårbar situasjon. Signaler om at vi er en nasjon som slår ned på menneskehandel og utnyttelse av selvstendige individer. Den signaleffekten er for viktig til å ignorere.

Et kjapt google-søk førte meg inn på noe jeg ikke visste fantes, engang (litt pinlig, men ok): FNs kvinnekonvensjon. Utarbeidet for å forhindre utnyttelse av kvinner, arbeide mot likestilling i arbeidsliv og å øke bevisstheten rundt det kvinner utsettes for i hele verden, hver eneste dag. Og så fant jeg dette punktet, under artikkel 6, som egentlig sier alt:

“Konvensjonspartene skal treffe alle tjenlige tiltak, herunder tiltak i lovs form, for å gjøre ende på enhver form for handel med kvinner og utnyttelse av kvinneprostitusjon. ” – FNs kvinnekonvensjon, artikkel 6. 

Norge har et fullverdig FN-medlemsskap. Sånt forplikter. Vi kan ikke overse denne setningen fordi vi tror på valgfrihet. Vi kan ikke overse den fordi vi selv har meninger som trosser den. Dette har vi forpliktet oss til å følge.

Sexkjøpsloven har minsket kundegrunnlaget noe. Som Unitedsupporter kjenner jeg hvor vanskelig det være å gi noe eller noen virketid. Moyes tok ikke akkurat United med storm med én gang – men kanskje om han får litt tid på seg? Og sånn tror jeg vi må tenke med sexkjøpsloven også: Det er en lang vei å gå, vi må tenke langsiktig. Gi den en sjanse. Effekten ser vi jo allerede – i liten grad, men den er der. Hvem vet hvor vi er om ti år?

I forretningslivet: Hva skjer når en butikk mister kundegrunnlaget sitt? Jeg har ikke gått på BI, og er ikke så veldig god med tall, men jeg vil tippe at manglende kundegrunnlag fører til at en butikk må stenge. Er det ikke dit vi vil med prostitusjonen også? Jeg vil i alle fall dit. Ekte menn trenger ikke prostituerte. Ekte menn tenker ikke på sex som forbruksvare, eller kvinner som produkter. Ekte menn tenner ikke på å ha seg med noen som ikke vil. Ekte menn står på egne bein, og klarer å få seg noe uten å måtte betale for det – bare ved å være seg selv. Klarer du ikke det, så sorry: da har du nok ikke fortjent det.