PR-kåte politikere

                                                                                                               Foto: Kent Skibstad

Jeg får ofte spørsmålet “Kaffor fronte du deg sjøl så mye?”. Nå skal jeg
prøve å svare på det.

Personfokuseringen i valgkampen trappes opp gjennom hele
valgåret. Politikerne, inkludert meg, kurses jevnt og trutt i denslags. Folket
får en jevn tilstrømming av digre bilder av “sint-politiker-foran-en-butikk.jpg”
i avisene, stemmene deres overdøver den trøtte musikken på radioen og de har
alltid noe nytt og revolusjonerende å mene i nyhetene. Det er kanskje ikke så
rart at til og med jeg, som er såpass fersk, får det spørsmålet så ofte. Og
hvorfor er det egentlig sånn? Hvorfor må vi dytte trynene våre på dere overalt,
når det tross alt er partiet som har saken, og ikke vi personlig?

Jeg personlig tror svaret er såre enkelt. Se på Facebook,
for eksempel, som jo er et glimrende display i så måte. Jens Stoltenberg har 115
526 “likes” på siden sin, mens Arbeiderpartiets side ”bare” har 18 255. Jeg tør
å påstå at det er fordi folk trenger et ansikt å feste sakene til. De trenger
noen å være sinte på eller glade i. Folk trenger idealer, folk å se opp til,
personer som virker troverdige. Og menn i dress med snille øyne og hipp hårklipp
fungerer mye bedre enn en logo. Jeg bare nevner det. Når Jens følger endene over
veien, gjør det noe med hans troverdighet. Hvis hele partiet hadde fulgt etter,
med “Redd endene!”-banner og gule kostymer og oransje pappnebb, hadde
flesteparten fortsatt sett mest på Jens.

“Big Brother” og “Paradise Hotel” tok oss med inn på soverommet,
og introduserte oss for en gjeng overkåte, partygale og technoinfiserte
ungdommer. Disse ungdommene ga dyneløftingen et ansiktsløft, og ga folk lyst på
mer. Ikke bare det, men terskelen for hva som er greit å se på, hva man ønsker å
grave i, steg som en gradestokk i Tyrkia på sensommeren.  Folk vil forholde seg
til folk. Ikke sak. Saken er ikke spennende, hvis ingen står fram med den og
fronter den. Folk vil ha et kjent ansikt å forholde seg til. Resultatet? En
valgkamp som innebærer det heftigste personfokuset noensinne, og som for en del
år siden ville skapt ville tilstander.Jeg tror ikke dette er journalistenes,
eller medienes feil. Mediene, og i stor grad journalistene, jobber som
samfunnets vaktbikkjer. De er den fjerde statsmakt. Jobben deres er å sørge for
at vi vet hva som skjer i samfunnet vårt, og å beskytte folk mot overgrep fra
politikere og andre maktpersoner. Uten mediene, kunne folk bare styrt på som de
ville. Og vi vet jo hvor farlig dèt kunne blitt.

Noen sier at det er for mye personfokusering i valgkampen i dag.
Hvis vi ser tilbake, var det like mye av det fenomenet før. Gro Harlem
Brundtland husker til og med jeg, og hvem husker ikke Einar Gerhardsen, eller
landsfaderen, som han også ble kalt? Den eneste forskjellen er at vi har flere
medier å kanalisere oss ut gjennom nå. Det er egentlig et gode, hvis det ikke
blir misbrukt. Jeg prøver selv å være personlig i alle kanaler, men aldri
privat. Balansen er hårfin. Dyneløftet får komme annensteds fra.

Det er ikke til å komme ifra at politikere også må være skuespillere.
Egentlig burde de vært innom Rogaland Teater først hele gjengen, for å
bli tryggere i rollen sin. Det krever en del å alltid fremstå med verdighet, og
å legge fra seg den dårlige hårdagen mens man blir fotografert. Det er et press
å alltid måtte være klar for å prestere, å svare godt for seg, og å kunne
argumentere for det man tror på – enten man er hjemme og blir oppringt av
journalisten, eller ute på byen en lørdagskveld.

Jeg håper aldri vi får noe lignende amerikanske tilstander her til
lands i valgkampen. Jeg er for bruk av sosiale medier, og syns det er
helt greit med personfokus, så lenge ikke sakene drukner og skittentøyvasken
overtar. Og, sist men ikke minst, så lenge det ikke er kommersielt. La oss
aldri, kryss i taket, oppleve at TV3 vil lage “Big Brother” med politikere i
hovedrollen. Ikke bare hadde det vært kommersielt og personfokusert ut av en
annen verden, men det hadde dessverre vært dørgende kjedelig. Bystyremøter
døgnet rundt om alt fra pappvin til dobesøk og økonomipolitikk. Nå med Siv
Jensen og Jens Stoltenberg. Løp og kjøp…

Så nei, det er ikke meg selv jeg er ute etter å fremme. Jeg
ser stygt på ethvert kamera som befinner seg i nærheten, hvem liker vel å se
ansiktet sitt klint utover avisene nesten ukentlig, bortsett fra de som virkelig
elsker det? For meg er det viktig å fremme det jeg tror på. For meg er sakene
det viktigste, og jeg er inneforstått med at vi må være villige til å eksponere
oss for å nå fram med budskapet.  Nuvel. Alt blir en vane.

Opplevelsene står i kø

Det er juni,
sommerværet er litt sånn pø om pø og nyhetsbildet preges av mote og trafikknytt
– men kulturlivet i Stavanger svikter aldri. På onsdag var det gitaristenes tur
– nesten en rød dag.

Det er visst snart bikinisesong,
har jeg hørt. Eller lest. Samtlige aviser har mast om dette i flere
uker allerede. Jeg bryr meg ikke om om bikinien passer, og sommeren har hittil
ikke behandlet oss så fint her på Vestlandet uansett. Bikinien er ikke det vi
skal bekymre oss for, når faren er større for at den blåser av. Reisebyråene
lever nok godt, selv om jeg ikke skal noe sted i år. Jeg har nemlig avlyst alle
ferieturer, og brukt tiden min hjemme – sammen med hundene mine, familie, venner
og bekjente og sist, men ikke minst: sommerpils. Jeg har nytt godt av
kulturlivet, og innsett at jeg ikke trenger å reise til Oslo for å se de beste
konsertene – for de er her. Ei heller trenger jeg å hige etter de beste
internasjonale stjernene, for mange av de lokale er av beste
kvalitet.

Og på onsdag, var det tid for den
største begivenheten (hittil) i år. Ihvertfall for meg. Jeg hadde
gledet meg lenge til dette. Jeg ringte rundt til venner, lokket med alle mulige
slags fraser om hvor kjekt det kom til å bli, men ingen hadde tid. Aldri om jeg
ville gå glipp av dette, så jeg valgte å gå alene. Mutters alene var jeg, men
jeg var ikke ensom. Jeg kom akkurat i tide til en konsert i Maskinhallen og en
pils før det store skulle skje. Maskinhallen på Tou
scene er forresten herlig nostalgisk. Man entrer et lokale som bærer
preg av hva det har vært, og ikke bare det det er blitt. Man ser for seg
fabrikkarbeiderne ved maskinene, og atmosfæren bærer preg av sin historie. Jeg
er glad for at dette er ivaretatt, og brukt til å fremme kulturlivet i
Stavanger. Det blir veldig spennende å følge med på denne utviklingen
framover.

Konserten i maskinhallen var bra.
Jeg forstod den ikke, men jeg skjønte at det var drevne
musikere/kunstnere som hadde inntatt scenen – og det ganske fort. Jeg var for
nysgjerrig til å gå, men allikevel litt skeptisk. Det pirret de musikalske
smaksløkene, og jeg hadde lyst på mer av noe jeg ikke forstod hva var.
Felespillet var mer stemningsskapende enn musikk. Det var litt sykt, det hele,
men det satte igang følelser, og det må jo ha vært meningen.

Så bar det videre til
kunstutstilling. Jeg hadde hørt om den, men ikke hatt anledning til å
se den før nå. Jeg hadde jo gruelig god tid, alene som jeg var, og kjøpte meg ei
pølse før jeg entret en kjempemørk og skremmende tunnell av kunst. Langs
tunnellen var det rom, og inni rommene var det følelser. Helt sykt, ulikt noe
jeg har opplevd før. Det første rommet var fylt av røyk, det var såvidt jeg
turte å gå inn. Jeg har kanskje ikke lov til å si hva som var i enden av røyken.
Det må bare oppleves. Jeg følte meg som en liten unge på oppdagelsesreise, i en
forskrudd, voksen verden. Fantastisk.

Noe i meg fortalte av det var tid
for kveldens største begivenhet (for meg), og at gitaristene var på vei.
Opp i et seks etasjers høyt stillas. Fytti, så nifst. Først og fremst
følte jeg nervøsitet. På gitaristenes vegne – for jeg hadde syns det var
kjempeskummelt å stå på toppen der. Ikke bare å stå der, men å måtte prestere
noe med gitaren i samklang med resten. Og det var nettopp det det var, en
prestasjon. 47 gitarister fordelte seg på etasjene, stemte gitarene og vinket
til engasjerte publikummere. En utrolig opplevelse, helt fra starten av.
Grafittitårnet og gitaristene møttes, og lagde harmoni. Det var kunstnerisk, det
hele. Når de så begynte å spille, og jeg er ikke sikker på hvilken sang, så stod
mesteparten av publikummerne og gliste, skålte og måpte. En fantastisk
opplevelse! Jeg kunne lett stått der i en time til.

Kulturlivet i Stavanger
overrasker. Det liker jeg. Jeg vil gi en stor takk til alle som var med på å
utforme denne kvelden, og gjøre det til årets begivenhet. Og ikke minst, vil jeg
gratulere Tou Scene med tiårsdagen. Måtte det bli mange flere
tiår!

Obligatorisk psykologtime

Foto: Kent Skibstad

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Ungdomstida er
turbulent. Forventningene kommer både utenfra og ikke minst ifra deg selv. Det
er vanskelig å takle presset, vanskelig å tenke “jeg er god nok som jeg er”.
Presset er, med andre ord, stort. Da er mitt spørsmål som ungdom og politiker:
Gjør vi nok for å se, hjelpe og snakke med ungdommene blant oss? Er det for
mange ungdommer rundt oss i fri flyt med sitt eget følelseskaos, og hva kan vi
gjøre for å hjelpe dem? Før det blir et problem? Det er en kjennsgjerning at det
er billigere å forebygge enn å behandle.

Hvorfor er det sååå vanskelig å oppsøke hjelp? Hvorfor
velger mange å bære problemene sine alene? Hvorfor snakker de ikke om dette?
Hvem kan hjelpe dem til å snakke om det? Er smerteterskelen høy, og dørstokkmila
så lang inn til psykologen? Dette må vi gjøre noe med. Mye blir allerede gjort
for å øke informasjonen blant de unge. Dessverre er det sånn at ungdommer som
har noe å snakke om, unngår hjelpen de blir tilbudt. Det er flaut å oppsøke
skolens helsesøster eller psykolog. Mange unge går heller og bærer på problemene
sine alene, til de vokser seg store. Det kan vi ikke la skje i Norge i dag.

Jeg har selv oppsøkt psykolog, da på videregående skole. Jeg
visste om tilbudet, og ba selv om å få en time. Her fikk jeg hjelp til å sortere
tankene mine på et tidlig nivå. Det er en erfaring jeg nesten syns alle skulle
få prøve. Det er deilig å komme inn på et kontor hvor noen blir betalt for å
høre på deg, og hvor du kan snakke om deg selv og til og med få stilt spørsmål
rundt din person. Jeg husker jeg innledet hele mitt besøk med “Eg vett dette
sikkert e litt teit..:”, men da svarte psykologen at hun hadde hørt alt før. Jeg
fikk fort følelsen av at jeg kunne si alt til denne personen. Her var ingenting
dumt. Og noe av det viktigste jeg lærte, var at mine følelser er mine, og at
jeg er i min fulle rett til å bære dem. Det beste av alt var kanskje at jeg la
igjen de vonde følelsene mine på det kontoret, hver gang jeg gikk ut derfra. Jeg
var klar for å begynne på ny frisk. Jeg følte meg veldig normal.

I går kveld tenkte jeg litt over dette. Da slo det meg;
alle skulle prøvd en time hos psykologen. Helst i løpet av
ungdomsskolen. Èn time, bare, for blant annet å se hvor ufarlig det er. Jeg er
veldig for forebygging. Jeg er for informasjon. Men jeg kan knapt huske at det
ble nevnt noe om en psykolog på ungdomsskolen. Jeg vet ikke om informasjonen er
nok; om det kanskje er aktuelt å bruke “learn by doing”-prinsippet. Hvis alle, i
løpet av ungdomsskolen, hadde vært innom hos psykolog èn gang i løpet av
skoleåret, ville det være lettere å oppsøke psykologen en gang til dersom ting
er vanskelige. Da ville det å gå til psykolog normaliseres. Det ville ikke være
så flaut og tabubelagt lenger. Det ville også blitt mer snakk blant ungdommen om
hvilken hjelp en psykolog kunne tilby, og de kunne lettere råde hverandre til å
oppsøke denne hjelpen.

Man kunne fange opp ting lettere enn man hadde gjort tidligere.
Alle ungdommer har vonde tanker, tror jeg. Og enten det er at
usikkerhet rundt seg selv eller at man har det vanskelig hjemme, så trenger man
noen å snakke med. Ungdomstiden er turbulent, og selv om man ikke har noe som
karakteriseres som problemer, kan man likevel gå til psykolog for noe så enkelt
som å sortere følelser. Man kan få hjelp til å føle i samsvar med seg selv, og
lære å sette ord på følelsene sine. Som ungdom stiller man ofte seg
selv spørsmålet “er jeg normal?”. En psykolog kunne gitt et svar på dette – et
godt svar, som kanskje kunne styrket selvtilliten til eleven. Det sier seg selv,
at om man skal gå rundt hele ungdomsskolen og lure på om man er normal, så blir
det et problem etterhvert.

Altså: Visjoner. Hvis man kunne innføre èn obligatorisk psykologtime
for hver niendeklasseelev, gjort det til en rutine på lik linje med vaksiner,
tror jeg vi kunne forebygd mange problemer senere, som både koster mer og krever
større ressurser. Hvis man bare kunne hjelpe noen til et bedre liv, hadde
pengene vært vel verdt det.

Alt kan vera politikk (Framtida.no)

 Alt kan vera politikk

I lokalavisene, der dei varmar opp til haustens val. FOTO: privat

Marit Lajord
søndag 19. juni 2011 11.05

      Aktiv skribent. Maren Østbø meiner alt kan vera politikk, og skriv om ulike tema for Solabladet.

Fokus er på kommunevalet i september, men lokalavisene er ikkje alltid like flinke til å bruke ungdom som kjelder.

Kjempeviktig
– Valet er nok noko av det viktigaste for lokalavisene rundt om, og det er mykje valstoff i avisene no, seier prosjektleiar Helen Frøyseth i Landslaget for lokalaviser(LLA). Ho fortel at avisene har ulike tilnærmingar.

Svært mange aviser er godt i gang med valdekninga, medan andre ventar med å setje i gang for fullt til nærare valet.

– Noko av det vi i LLA er mest opptekne av er korleis avisene tek ungdom inn i dekninga, og vi gler oss over valstoff om og for unge veljarar, fortel Frøyseth.

– Det er mange flinke ungdommar som har synspunkt på alt frå veg til skule, dei krev å verte høyrt og avisene lyt hugse på å nytte dei som kjelde.

Ho dreg fram Bø Blad som eit døme på ei avis som får det til i valdekninga. Avisa har spalta ”Kjære Politikar”, med helsing frå unge veljarar til dei som står på listene.

Helen Frøyseth meiner mykje av framtida for lokalavisene ligg i korleis dei møter ungdommen. – Dei lyt takast på alvor, for det er jo dei som er framtidas lesarar, abonnentar og kjelde.

Engasjere alle
Solabladet er ei av avisene som vert trekt fram, som døme på ei avis med god ungdomsdekning. Avisa har bygd opp eit ungdomspanel, som kvar veke skriv om ulike tema.

– Eg trur alt kan vera politikk. Når du ergrar deg over bussen som ikkje kjem, er det samferdselspolitikk. Det lyt vi bevisstgjere ungdommen på, fortel Maren Østbø i panelet. Ho meiner ungdom treff ungdom, og at det derfor er viktig å bruke ungdom i valdekninga.

QUIZ: Kva veit du om lokaldemokratiet?

– Temaet eg har fått flest attendemeldingar på, var nok teksten min om nynorsk. Elles engasjerer tema som kultur og miljø, held Østbø fram.

Ho meiner mykje av suksessen ligg i samansetninga av panelet. – Vi har ulike utganspunkt og ståstader, og då trur eg vi tregg mange typar ungdom, fortel ho. Elles set Østbø pris på fridomen. – Avisa gjev oss eit tema, og så angrip vi det slik det passar

Framtida
LLA meiner lokalavisene har mange moglegheiter når det gjeld ungdom og det føreståande valet.

– Avisene kan til dømes vera med å setje dagsorden på alle skuledebattane til hausten, seier Helen Frøyseth. Ho trur og det er viktig å ha fokus på dei unge representantane etter valet. – Kvar vert det av ferskingane på valnatta, når alle posisjonar skal fordelast? Det kan lokalavisene finne ut av.

Helen Frøyseth og Maren Østbø er samde når det gjeld ungdomsfokuset til avisene, og meiner begge at målet må vera å få flest mogeleg  til å nytte røysteretten sin.

Oppdatert: søndag 19. juni 2011 11.05

Gratis bøker ER en menneskerett

Foto: Kent Skibstad

Fpu vil at bøker skal leies ut, på samme måte som film i en kiosk. Er
dette seriøst ment?

Eg tror på ord,
Eg tror på bøger.
Mest av alt
Tror eg på
bibliotekene
Som lar oss tro ka me vil,
Og gjer oss lov til å velga
fritt
Fra hyllene sine,
uten at de tar seg betalt for det.
Det e
derfor
Bibliotekene e så
Troverdige.

- Gunnar M. Roaldkvam

Dette diktet beskriver godt mitt syn på bøker. Og mange av
mine venners syn på bøker, og på biblioteket. Og deres venner igjen. Helt siden
jeg gikk på barneskolen, var biblioteket en fast utflukt hver tirsdag. Vi tok
bibliotekbussen, som også var gratis takket være kulturNorge, og vi var en hel
gjeng. Formålet? Å bruke en hel kveld på å se på bøker, snakke om den vi leste
forrige uke og å finne nye skatter inni digre hyller fylt til randen av alskens
litteratur. En drømmeverden.

Fpu sier at gratis bøker ikke er en menneskerett. Jeg tok meg den
frihet å gjøre et raskt søk på nettet, og der fant jeg noe som sa det helt
motsatte. På tide å våkne? Jeg siterer, fra FNs menneskerettighetserklæring
(etablert 1948):

Artikkel 22:

Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav
på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er
uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir
skaffet til veie gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid i samsvar
med hver enkelt stats organisasjon og ressurser.

Artikkel 27:

1. Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å
nyte kunst og til å få del i den vitenskapelige framgang og dens goder.

2. Enhver har rett til beskyttelse av de åndelige og materielle
interesser som er et resultat av ethvert vitenskapelig, litterært eller
kunstnerisk verk som han har skapt.

Det sier seg selv at betalte tjenester ikke er noe alle har råd
til. Ergo blir det ikke en tjeneste som er tilgjengelig for alle.
Dermed går dette forslaget også imot menneskerettighetene. Mener Fpu at
velferdsstaten Norge ikke har råd til å formidle litteratur til alle? At
litteratur ikke skal gjøres tilgjengelig for alle? Mener dere å si, Fpu, at dere
gir blaffen i folks kulturelle utvikling? Gir blaffen i bibliotekarene og
forfatterne våre? Folk flest?

Biblioteket er en viktighet for meg. Jeg lærte å lese som
femåring, og har elsket bøker siden det. Hvis foreldrene mine skulle klart å
leie/kjøpe bøker for å mette meg og mine søstres behov, måtte de vært rike.  Da
jeg og mine venner gikk på biblioteket, hadde de ikke bare “Frans” eller de
skumle bøkene av R.L. Stine, men de hadde et utvalg for alle. Det var gjennom
biblioteket jeg ble interessert i faglitteratur, det var der jeg fikk leie bøker
om andre verdenskrig. Jeg glemmer aldri da far og jeg leste disse bøkene
sammen. Det var starten på en felles interesse for krigen, som vi deler den dag
i dag. For ti kroner fikk jeg kjøpe et lånekort, og for det kortet fikk jeg
tilgang til en helt ny verden av kunnskap og glede.

På bibliotekene har de kunnskapsrike folk som har utdannelse i
faget. De kjenner litteraturen vår – helt fra den spedeste begynnelsen.
De kjenner kulturarven vår. Språket vårt. Hvordan har Fpu tenkt at
bibliotekarenes arbeid skal ivaretas i en kiosk? All litteratur er ikke
kiosklitteratur, kjære Fpu. Og hvor skal forfattere hente inspirasjonen sin
ifra, hvis færre folk leser det de skriver, fordi de ikke har råd til å leie seg
bøker?

Og hva med elevene? For meg var det avgjørende å stadig øke
repertoaret mitt for å stadig lære meg nye ord. Jeg trengte påfyll hele tiden,
for å mette leselysten, og mens jeg leste, så lærte jeg. Når jeg leste ei bok,
så jeg ikke bare tekstene, men jeg så ord som stod fint i sammenheng med
hverandre. Jeg så setninger bygd opp som et vondt år, men som likevel fungerte
godt. Slik lærte jeg meg å skrive renere. Jeg vil tørre å påstå at man lærer å
skrive selv også av å lese.

En kiosk som hadde bøker til leie, måtte drive med profitt i bakhodet
hele tiden. Hva hadde da skjedd med litteraturen? Hadde vi bare fått
servert de nyeste og mest populære bøkene? Jeg trenger ikke lese Twilight flere
ganger, takk – jeg har lest hele serien og den var ikke så bra. Hva med
allsidigheten? Når biblitoekene drives av det offentlige, får vi et mye mer
variert tilbud. Det sier seg selv. Variert tilbud er viktig, uansett alder og
behov. Faglitteraturen, da? Hadde den havnet i bakevja og mistet all
oppmerksomhet? Hva da rundt eksamenstider?

Tidsskrifter er også et viktig argument. Biblioteker har
oversikt over alle mulige tidsskrifter, magasiner så vel som aviser. Offentlige
papirer kan man også finne der. Det sier seg selv at dette er en samfunnsnyttig
ordning. Det å holde seg oppdatert på samfunnet sitt, er også en menneskerett –
da må vi, igjen, sørge for at det er tilgjengelig for alle. Alt dette er godt
innarbeidet på biblioteket.

Jeg er en innbitt forkjemper for nynorsk. Vår kulturarv. Det
kommer jeg alltid til å være. Og på biblioteket finner jeg bøker som er skrevet
på nynorsk. Ville en kiosk hatt samme utvalget? Stimulert folk til å velge
nynorsk? Hvor store skal disse kioskene være? Og hvor skal bibliotekarene jobbe?
På Statoil?

Nei, Fpu – dette håper jeg ikke dere mener. Å frata noen et
veletablert samfunnsgode er ikke noe jeg stiller meg bak. For vi kan ikke
etablere et samfunn der hvor rike får alt og mere til, etablerer og bygger i
stor skala, mens de som ikke har lommeboka full av penger må sitte på
tilskuerbenken. For noe sprøyt.

Seriøst, Karita?

Foto: Kent Skibstad

Det får være måte på goder”, sier Karita
Bekkemellem. “Det får være måte på fjas”, svarer jeg.

La meg si en ting før jeg begynner på
slakten av det Karita har sagt: Jeg er stolt av det landet jeg er vokst
opp i. Jeg blir ikke mindre stolt av at dagens største problemstilling er
hvorvidt innsatte i norske fengsler har det for godt eller ikke. Det forteller
en del om hvor langt vi er kommet i Norge! Hurra!

Og nei, det er ingen som har noe som
helst med å kutte ned på godene, selv i fengsel. Menneskene som sitter
der er av ulik karakter, og de deler en hverdag innenfor murene, hver dag
vitende om hvorfor de sitter der. Mange av dem savner kone, barn, kjæreste,
samboer, ektemann, foreldre. Mange av dem har gitt opp å i det hele tatt forsøke
å lage seg et normalt liv. Da kan ikke du, Karita, komme her og komme her. Du
har ingen rett til å gå imot det fellesskapet og det likeverdet vi bygger
samfunnet vårt på! Det må også være gjeldende for innsatte i norske
fengsler.

Det er åpenbart at du glemmer en stor del
av fengselshverdagen når du snakker sånn, Karita, og ikke har du sett særlig mye
på Discovery Channel heller. For hvis du hadde gjort det, hadde du sett
en virkelighet som ihvertfall jeg ikke hadde unt min verste fiende. I USA er
fengslene bygd opp mer eller mindre som en hevn fra samfunnet utenfor. De er
bygd opp for å senke deg ned i dritten, for å få deg til å føle deg verdiløs, og
samtidig isolere deg fra resten av samfunnet der ute. I mange amerikanske
fengsler kan man bare drømme om å få gjort noe konstruktivt mens man sitter
inne. Der er den fremste oppgaven å holde seg i live, og å holde seg inne med
verstingene. Så du kan jo velge, Karita, hva du ønsker deg – men jeg tror du må
se litt på samfunnet rundt deg før du lukker deg inne i din egen selvopptatte
kokong og kritiserer tilværelsen i norske fengsler. For det
kalles å gi folk det de har krav på som  borgere av dette samfunnet.

Så kan vi jo diskutere om det er luksus,
da. Er det luksus å bli stimulert til å kjenne på gleden over livet? Vil du
heller dele ut flere lykkepiller, Karita? For meg er det ikke luksus å
kunne gå på kino, trene eller å utdanne seg. For meg er det en del av hverdagen,
og det unner jeg alle. Fengsler er ikke bare venteinstitusjoner for folk som har
falt utenfor og som det ikke er håp igjen for, men de er like mye til for å
forebygge kriminalitet, forhindre at de innsatte havner i trøbbel igjen når de
kommer ut og for å styrke dem, gjøre dem klare igjen for samfunnet utenfor
murene. La dem få en mulighet til å starte på null. Og det, Karita, skjønner jeg
ikke at du kan protestere mot.

Å sitte i fengsel er en frihetsberøvelse.
Det føles ikke godt uansett hvordan omstendighetene legges til rette.
Spør Trond Birkedal om hans syn på saken etter å ha vært i den
situasjonen selv. Det er ikke meningen at de innsatte skal ha dårligere kår enn
andre, det handler faktisk om verdighet. Verdighet er viktig for alle mennesker.

At man i norske fengsler har muligheten
til å utdanne seg, og å delta på alle mulige fritidsaktiviteter, er jo
fantastisk. På den måten er det ikke like lett å oppsøke den samme
gjengen når man kommer ut igjen. Hvis man kommer ut fra fengselet med en master
i teologi, så kan man bygge seg en helt ny hverdag. Da er det lettere å forlate
gammelt mønster, og det er dødsbra! Det er også sagt at utdannelse avler fred.
Man blir tryggere på seg selv og omgivelsene sine gjennom en utdannelse, det er
det ikke tvil om. Og er det noen som trenger å kunne gå med rak rygg når de
igjen skal møte livet utenfor murene, er det de innsatte. De trenger alle mulige
verktøy for å gjøre tilbakegangen lettere! Gjennom å ha det godt utvikler de mer
empati, og tenk hva det har å si for familien de skal reise hjem til. De barna
de skal være med på å oppdra etterpå.

Jeg har selv hørt en datter si om sin mor
som sitter inne, at hun nok aldri har hatt det så godt som nå. De
innsatte har ikke vært lovlydige, men kjære deg, Karita – hva med de pårørende?
De aller fleste som sitter inne, har pårørende. En familie som ønsker dem alt
godt, og som håper at ting skal bli bedre når de slipper ut. Som noen
ganger lengter etter dem. Og de pårørende trenger å være sikre på at det er
trygt i fengsel, og at det er en god plass å være på, tross i omstendighetene.
De trenger å vite at de kan ta med barna på besøk til far eller mor i fengsel,
uten å være redde. At barna kan se folk som trives, vokser og har det bra. Og de
innsatte skal slippe å bekymre seg over hva barnet så før det gikk hjem
igjen.

Og la oss for all del ikke glemme de
ansatte, og arbeidsmiljøloven. Mange ansatte i norske fengsler har høy
utdannelse. Og de har krav på å få bruke den på en god og konstruktiv måte. De
har krav på å se resultater av det de gjør, og det er ingen som ønsker seg en
arbeidsdag som består av mistrivsel. En arbeidsdag som handler om å holde hodet
over vannet, og til enhver tid befinne seg i skumle situasjoner skapt
av frustrerte innsatte. Hva gjør det for helsen til innsatte og
ansatte? Hva koster isåfall det samfunnet? Er det ikke bedre å bruke
midlene på å gjøre det bra for alle parter?

Menneskene som sitter inne, Karita, har
et sjeleliv du og jeg ikke kjenner til. De har det sikkert jævlig inni seg. Da
er det minste vi kan gjøre å sikre at de har muligheter til å få et bedre liv.
Til å delta på ulike arrangementer på lik linje med andre. Er du virkelig
fortsatt uenig? Jeg håper og tror at du ikke mente dette, Karita, og at det var
laget av en overivrig VG-journalist. 

Likestilling i verdens mektigste land?

Foto:Kent Skibstad

USA er verdens mektigste land. Da burde de jo kunne være et godt eksempel i forhold til likestilling. Eller?

De Forente Stater er gode på så mangt.
De har et enormt mangfold. Og ”The American dream”, for eksempel, er
nok velkjent for de aller fleste av oss. USA har også et veletablert grunnlag
for kulturliv, og de har nasjonalromantikk innprentet i hvert eneste unge sinn.
Men der stopper det for meg. Jeg har inntrykk av at de mangler en essensiell bit
i det å kunne kalle seg et velutviklet samfunn på likestillingsfronten. Noe
ihvertfall jeg forventer meg av et mektig land som USA.

Jeg blir like provosert hver gang jeg ser
på en amerikansk sitcom. Kjønnsrollene er ikke bare tydelige, men de
henger igjen i femtitallets mannssjåvinisme. Amerikanske filmer, TV-serier (med
unntak, selvsagt) og musikk bidrar til å objektifisere kvinner. Raymond fremstår
som en stakkarslig idiot av et mannfolk, som ikke vet verken opp eller ned på
barna eller støvsugeren. Doug Heffernan er minst like stakkarslig, og jeg kunne
nevnt en haug mannlige karakterer fra amerikanske TV-serier som fremstår på
samme måten. Jeg kjenner ingen menn som vil bli assosiert med det der. Ingen. Og
jeg kjenner ingen kvinner, inkludert meg selv, som ville vært gift med en
sånn. Jeg tror jammen vi må sende likestillingsombudet vårt til Obama en tur.
Kanskje det er der forhandlingene om fred må begynne? For ikke å snakke om
bekjempelse av fattigdom?

Jeg har bedrevet litt research, rettere
sagt – jeg har gravd i DVD-samlinga og sett litt på TV-serier. Nå og
da. Kvinner og menn. Sitcoms og dramaserier. Det var da jeg oppdagde “Sex og
Singelliv”, en serie jeg ikke har sett så mye på før. Den TV-serien portretterer
fire karrierekvinner på hvert sitt felt, som gjør det de selv vil, når de selv
ønsker å gjøre det. De har ikke lyst til å binde seg, og derfor gjør de ikke
det. De ønsker å sjekke opp menn selv, og tar seg den friheten. Ikke minst tar
de selv helt og fullt ansvar for et godt sexliv. I denne serien bruker Carrie,
Samantha, Miranda og Charlotte mennene på ekte bruk-og-kast-vis, selvfølgelig
med noen sympatiske innhugg her og der. De er ikke avhengig av menn for å være
lykkelige, men tar ansvar for sin egen lykke. De har et godt forhold til egen
kropp, og er aldri flaue over noe de gjør. De angrer aldri på valgene de tar. De
er uavhengige og sterke kvinner, som vet hva de vil ha. Kanskje er dette typisk
for den amerikanske kvinnen – enten så er hun veldig sterk og uavhengig, eller
så er hun det helt motsatte? Kanskje denne serien er en slags feministisk
utblåsning på amerikansk vis?

Også har vi favorittseriene mine,
”Seinfeld” og ”Friends”. Der er alt så deilig likestilt, men allikevel
kan de tolkes som en “subtil” protest mot det samfunnet krever av unge i dag. De
to seriene har nemlig et likhetstrekk; de dreier seg om vennskap. Begge er
filmet i New York, og vi blir kjent med en vennegjeng som prioriterer hverandre
foran både familie, barn og kjæreste. De er deilig frigjort, og med innslag av
sarkasme og intelligent humor. Det rare er at både ”Seinfeld” og ”Friends”
begynte å rulle på amerikanske TV-skjermer før Raymond og Doug gjorde sitt
inntog. Altså kom mannssjåvinistene sterkt tilbake. Så
rart!

Jeg savner en jevnere likestillingskamp.
Alt kan ikke være enten eller, og er det noe som ikke burde vært
svart-hvitt, så er det hvordan vi velger å leve. Det er ikke mennene våre som
definerer oss, eller hvor lykkelige de er. Det er samholdet og det forholdet du
har til deg selv som er viktig, og man kan være like tilfreds med eller uten en
partner i livet sitt. Og dette er 2011, jeg bare nevner det – du kan forvente at
mannen klarer å ta vare på seg selv, like godt som du selv gjør. Jeg sier ikke
med dette at det ikke er greit å prøve å gjøre det hyggelig for hverandre, men
det er alles ansvar å få en familie eller en duo til å fungere. Og den skal
fungere like godt for begge.

Foto: Kent Skibstad

Et annet, litt interessant perspektiv her, er datingkulturen i USA. Da jeg var i Miami
i fjor sommer, lærte jeg mye om den. Det var rart å oppleve den formen for
datingkultur på så nært hold. Jeg kunne bli bedt ut, til og med få høytravende
komplimenter fra menn ute på gata (det syns de er greit), men aldri – og jeg
mener aldri – be en mann ut på eget initiativ. Jeg lurer på hvorfor nymotens
amerikanere fortsatt er stigmatisert i denne tankegangen. Hvorfor kan bare menn
ta initiativ? Og hvorfor er det ikke akseptabelt om en kvinne velger å gjøre det
samme – hvorfor skal ikke hun få velge på samme måte? Jeg kunne sagt mye om
kjønnsrollemønsteret i USA, bare etter et to uker langt opphold. Forskjellene er
lett synlige, og hørbare.

I Norge er vi heldigvis kommet
lengre. Jeg vet ikke hvordan dette foregår i USA, men i Norge har vi en
regjering som satser mye på likestilling. Vi har et likestillingsombud som
jobber for optimale forhod på den fronten, og så har vi de som tyr til ekstreme
tiltak. Jeg er kanskje ikke for måten de driver budskapet sitt fram på, men
OTTAR har gjort mye godt i årenes løp. Vi har alltid hatt behov for feministene
– noen som kan skrike ekstra høyt og dermed bli hørt. Jeg syns det er bra at
noen tør å stikke nesen frem og risikere å bli stukket. For å si det på god,
gammel norsk: Ottar “tar en for laget”, for jeg har ikke tenkt å demonstrere på
den måten med det første. Kanskje er jeg for feig?

Feministenes kamp og likestillingen går
hånd i hånd. Ingen av dem hadde eksistert uten hverandre. Det jeg ikke
har tenkt på før, og som gikk opp for meg ganske nylig, var at det også henger
sammen med fattigdommen. Jeg har snakket en del om dette temaet før, men det er
fordi det opptar meg. Og jeg legger merke til at 43,6 millioner mennesker lever
under fattigdomsgrensen i USA. Obama ønsker å bekjempe dette med blant annet
økte tiltak mot korrupsjon? Really? Kanskje Obama bør begynne å se på
holdningene til likestillingen i USA? Kanskje er det viktig å se på sammenhengen
mellom likestilling og fattigdom? Hvis kvinnen ikke jobber eller utdanner seg,
så let’s face it: Da kjører husholdningen med èn inntekt, og ergo mottar også
staten skatt fra èn inntekt. Jeg betaler min skatt med glede – og det er fordi
jeg får lov til å bidra til byggingen av samfunnet. Hvis kvinnen ikke har
inntekt, og dermed ikke betaler skatt – så blir hun fratatt muligheten til å
bidra. Derfor henger økonomipolitikk og likestillingspolitikk sammen,
folkens!

Vi vet også at fattigdom er
arvelig. Og holdninger går også i arv. I en familie hvor mor blir
hjemme med barna, og far jobber og betaler skatt, vil muligens disse holdningene
videreføres til neste generasjon. Og hvis dette skjer, er det også en mulighet
at denne nye generasjonen også havner under fattigdomsgrensen.Hele familien er
avhengig av at far tjener mye, sånn at mor kan være støvtørker på heltid.

Hvis alle husholdninger i dag var bygd
opp etter 50-tallsmodellen, ville samfunnet gå under.Arbeidsledigheten
ville øke, for mennene var ikke en stor nok del av befolkningen til å dekke
etterspørselen. Alle familier ville måtte bygge økonomien sin rundt èn inntekt
alene, akkurat som om det ikke er vanskelig nok som det er? Og kvinnene hadde
ikke hatt samme mulighet til å påvirke samfunnet sitt, for de betalte jo ikke
skatt, og hadde da heller ikke vært med på samfunnsbyggingen.

Kvinner utgjør over halvparten av
befolkningen i verden.Ergo så utgjør de også over halvparten av den
fellespotten jeg har nevnt før. Det sier seg selv at hvis alle kvinner skulle
vært hjemmeværende og brukt tid på mann og barn, så hadde vi hatt mye mindre i
den potten, og vi hadde slitt med å bygge opp landet igjen etter en eventuell
krise av noe slag. Vi hadde slitt med å hjelpe de som trengte det, og da hadde
behovet for potten også økt etterhvert. Vi hadde hatt under halvparten så mange
skatteytere, og budsjettet på landsbasis hadde blitt betraktelig mindre.

Altså er det veldig viktig å tenke på
utdannelse og på det å skape nye arbeidsplasser. Dette er viktig for alle
samfunn. Skal vi kunne ta av fellespotten og lage velfungerende skolesystemer,
helsevesen og så videre, må alle som kan være med på å legge i potten. Uavhengig
av kjønn.

En stor takk til Mikkel Berg for
gode innspill, og Kent Skibstad for flotte bilder!